Halvmaraton i Oslo

Linnea og Lene løp halvmaraton.
Foto: Aktiv I Oslo.no (CC-lisens | Flere størrelser)

Aktiv i Oslo prøver halvmaraton under Oslo Maraton

21,2 kilometer gjennom Oslos gater. Hva hadde egentlig Lene og Linnéa begitt seg ut på da de bestemte seg for å bli med på Oslo Maraton 2010. Les, så får du se hvordan det gikk da Aktiv i Oslo prøvde halvmaraton.

Det hele begynte med at jeg (Linnéa) vant et startnummer til halvmaraton. Jeg anser meg selv som relativt godt trent, men noen langdistanseløper er jeg ikke. Men når jeg nå vant dette startnummeret måtte jeg jo nesten prøve. Lene (som til lesernes opplysning er både sjefen og moren min) fant heldigvis ut at hun skulle holde meg med selskap, og sånn ble det. Mor og datter skulle legge ut på en temmelig lang løpetur sammen med mange tusen løpsentusiaster og tilskuere. For å si det sånn, vi var ikke sikre på hvordan det kom til å gå.

Trening

De fleste som skal være med på noe så krevende som et halvmaraton bestemmer seg for det god tid i forveien og legger opp treningen deretter. Noen spontane sjeler som plutselig melder seg på et par uker eller dager i forveien er det alltid, men det er nok i større grad veltrente, løpevante mennesker som vet at de kommer til å tåle påkjenningen, ikke vanlige sofaslitere som oss.

Dersom vi skulle overleve ble vi nødt til å trene målbevisst og fornuftig. Og vi prøvde så godt vi kunne, mellom jobb, Øyafestivalen, eksamensforberedelser, fjellturer og andre ting som skjedde snørte vi på oss joggeskoene og tilbakela såmange kilometer som mulig i desperat håp om ikke å drite oss fullstendig ut.

Jeg hadde jogget jevnlig et par ganger i uken det siste halvåret og bestemte meg for at tiden var inne for å begynne med intervalltrening to ganger i uken og en langtur på lørdagen. Egentlig burde vel Lene blitt med meg på intervalltreningen, men slik gikk det ikke. Hun fikk vel tatt seg tre langturer på henholdsvis 15, 21 og 16 kilometer. Jeg skal ikke påstå at noen av oss egentlig følte oss helt klare for den påkjenningen det er å løpe så langt og lenge, men det var en stor trøst å vite at vi hadde dratt ut på noen langturer uten å dø.

Den store dagen

Så var den store dagen der, da. Vi følte oss ikke særlig høye i hatten der vi sto mellom tusenvis av mennesker som så ekstremt både spreke og erfarene ut. Men litt spennende var det jo også! Været kunne ikke vært bedre, og til tross for at vi var litt redde for å komme sist av alle i mål, gledet vi oss til å kunne kaste oss ut i denne styrkeprøven sammen og utfordre oss selv.

Med vann i drikkebeltet, startnummeret på brystet og jakken knyttet godt rundt livet (jeg ville egentlig legge igjen jakken, men Lene insisterte på at den kom til å være god å ha på når vi hadde løpt en stund, og hun hadde selvfølgelig rett – typisk mødre) løp vi av gårde. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at for å gjøre løpet litt mer levelig skulle vi løpe i fire minutter og så gå i ett minutt. Det var litt pinlig å begynne å gå et par minutter inne i løpet, men denne taktikken skulle vise seg å være veldig bra, og var kanskje grunnen til at vi klarte å komme oss gjennom det hele uten å være døden nær på slutten.

Jeg kan for øvrig også legge til at folk flest ikke har med seg kamera når de løper. Vi fikk noen litt rare blikk når vi løp rundt og dro opp kameraet i tide og utide. Men hva gjør man ikke for kunsten?

Smilte fra øre til øre

Fra startskuddet gikk til vi passerte målstreken to og en halv time senere var jeg mer eller mindre ekstatisk. Jeg så ikke så mange andre som gjorde det, men jeg smilte fra øre til øre absolutt hele tiden. Å løpe i et løp med folk som heiet på deg langs veien, gleden ved å kanskje klare å løpe forbi noen eller ligge i ryggen på folk som så ganske spreke ut, for ikke å snakke om colaen vi fikk på de to siste drikkestasjonene før mål. Ja, det var ganske enkelt helt fantastisk. I forkant av prøvelsene hadde jeg fortalt en kompis om at jeg skulle løpe, og reaksjonen hans var ikke udelt positiv:

– Skal du bli et av de skumle tightsmenneskene?

Noen kilometer uti løpet var jeg vel i grunnen ganske sikker på at ja, jeg vil faktisk bli et sånt skummelt tightsmenneske. Eller, kanskje aldri skummel, det ligger nok ikke for meg. Men jeg vil absolutt løpe flere løp sammen med andre skumle og mindre skumle tightskledde sprekinger.

Følelsen av å tilbakelegge kilometer etter kilometer og være med på en av Oslos største sportsbegivenheter (hele 15.000 stykker deltok i Oslo Maraton i år) er virkelig noe helt spesielt. Joda, vi ble litt slitne. Jeg slo meg til og med ganske hardt, for som den kløna jeg er klarte jeg å tråkke i et hull i bakken og gå skikkelig på trynet. Men vi fullførte! Vi kom ikke engang sist i mål. Jeg gleder meg allerede til neste års halvmaraton. Da skal jeg forhåpentligvis ha løpt en god del mer på forhånd, og har som mål å fullføre løpet på en bedre tid. Etter noen dager velfortjent pause er det på med joggeskoene igjen.

Halvmaraton for alle

Halvmaraton høres kanskje litt feigt ut. Et halvt maraton, maraton for de utrente. Men det er som sagt 2,1 mil, en skikkelig utfordring, men på ingen måte umulig. Jeg vil driste meg til å si at dette er en distanse alle normalt trente mennesker som bestemmer seg for det kan klare. Kanskje ikke på en super tid, men det er nettopp det som er så fint med halvmaraton. Du kan komme deg gjennom løpet og ha en super opplevelse uten å investere masse tid og krefter i treningen. Vi løp etter en sommerferie med mye øl, sol og sitting på rumpa og en septembermåned der vi ikke fikk trent like mye som vi ønsket, men det var likevel en fantastisk opplevelse.

Fordeler og ulemper med halvmaraton

+ Det er utrolig gøy hvis du liker å løpe
+ Dersom du løper sammen med noen kan dere pushe og oppmuntre hverandre og har det hyggelig sammen både på trening og under selve løpet
+ Du far testet utholdenheten din
+ Du kommer deg ut i frisk luft
+ Du får sett stedet du løper på på en helt annen måte enn når du bare tusler rundt til vanlig
+ Du har noe å skryte av når du blir ferdig
+ Alle vennene dine blir skikkelig imponerte
+ Passer for bade de som driver aktivt med løping og for mosjonister

– Langdistanseløping kan være dumt for deg som sliter med vonde knær, hofter eller ankler
– Du risikerer stygge og vonde vannblemmer/gnagsår på føttene
– Hvis du ikke like å bli sliten er dette åpenbart ikke noe for deg