Norges Nasjonalblomster og fylkesblomstene

Nasjonalblomstene

Norge har to nasjonalblomster: Bergfrue og Røsslyng. Bergfrue ble utnevnt som nasjonalblomst i riket på en internsjonal Kongress før Andre verdenskrig, Røssøyng var det nitimens lyttere som kåret til nasjonalblomst på 60-tallet. Litt dumt det der med to nasjonalblomster, men… Er det sånn så er det slik!

Røsslyng

Røsslyngen blomstrer om høsten. Den vokser over alt i høylandet og farger høyfjellet og myrene vakkert røde. Den vokser i skrinn jord på lyngmark over hele Norge. Røsslyngen er også utbredet andre steder som foreksempel i Skottland, hvor det er enda mer av den enn her til lands. Den populære lyngplanten har korte kvister og tette bladere Røsslyngen kan bli 30 cm høy. .Lyngmark og skrinne steder over hele landet.

Det blir plukket en del Røsslyng, plantnet brueke til dekorasjoner og til ta. Røsslyng skal være bra mot plager som diaré og søvnløshet. I gamle dager blr Røsslyng brukt i feiekoster også.

Slik lager du Moorland Te av Røsslyng

Plukke blomster av røsslyng og blader av bjørnebær, blåbær og markjordbær. Bruk 1-2 teskjeer per kopp og la teen trekke i cirka 7 minutter.

Fjelldronning og Bergfrue

Vår andre nasjonalblomst, eller første som mange mener lyfrt to navn; Bergfrue og Fjelldronning. Så er gun da også en av år mest kjente og vakreste blomster. Den har en hvir blomsterstand osm av og til kan bli så lang som en halv meter. Blomstene vokser i kalser som hanger ut fra bergsprekker. Blomsten vokser tett i tett og det er svært menge blomster på hver plante. De lyser opp i sin hvite prsket, på ugjestmilde steder. Den liker seg der det er fuktig, og vokser gjerne langs elver og bakker. Bergfuruen er ganske vanlig i Norge, men sjelden i de andre landm det er derfor den bel valgt til nasjonalblomst. Fjelldronning er også fylkesblomst i Møre og Romsdal.

Fylkesblomstene

Bakkekløver er en av mange kløverarter som har hvite eller hvitaktige blomster. Men i motsetning til f. eks. den vanlige hvitkløver er den en høyvokst art, 30-40 cm høy, med stivt opprette stengler. Blomsterhodene er hvite eller blekt gulhvite. Mens bakkekløver er forholdsvis vanlig i Syd- og Sydøst-Sverige, er den er stor sjeldenhet i Norge. Utbredelsen i vårt land gjør den velegnet som fylkesblomst for hovedstaden. Den har nemlig kun én viltvoksende lokalitet, – i Oslo, og der kun på Hovedøya rett utenfor bykjernen. I tillegg ble den for ca. 50 år siden tilfeldig innført til Eidanger, der den nå har holdt seg siden.

Mange forbinder bakkekløveren på Hovedøya (og kubjelle og flere andre sjeldne planter samme sted) som et resultat av munkenes hageanlegg ved klosteret der i middelalderen. Men dette er ikke riktig. Bakkekløver hører til blant de varmekjære og kalkkrevende planteartene som ofte har en begrenset utbredelse i våre mest sommervarme strøk i Sydøst-Norge, som utpostlokaliteter mot nord for planter som mest hører hjemme i Sydøst-Europa. I bakkekløverens tilfelle er jo den begrensede utbredelsen ganske ekstrem

Oslo: Bakkekløver
Akershus: Blåveis
Svalbard: Svalbardvalmue
Finnmark: Molte
Troms: Ballblom
Nordland: Rødsildre
Nord-Trøndelag: Marisko
Sør-Trøndelag: Reinrose
Møre og Romsdal: Bergfrue
Sogn og Fjordane: Revebjelle
Hordaland: Kusymre
Rogaland: Klokkelyng
Vest-Agder: Sommereik
Aust-Agder: Vivendel
Telemark: Søstermarihand
Buskerud: Stor nøkkerose
Vestfold: Bøk
Østfold: Liljekonvallk
Oppland: Mogop
Hedmark: Geitrams