aktiv i oslo ikon
Tips oss om arrangement
Registrer deg gratis her
søke ikon

Kart og kompass

Med kart og kompass i vinterfjellet

Hvordan står det til med orienteringskunnskapene? DNTs undersøkelser i fjellet viser at nesten alle har kart og kompass i sekken, men bare om lag halvparten kan bruke hjelpemidlene til å ta ut en kurs.
Lærer man seg å bruke kart og kompass ordentlig, blir vinterturen sikrere og enklere.

Tekst: Lars Monsen og Leif Håvar Kvande (DNT).

Å orientere i vinterfjellet er annerledes enn å orientere i fjellet om sommeren. Snøen kan skjule søkk, bekker, stier og veier, samtidig som den kan skape egne forhøyninger. Et snødekke gjør det også umulig å skille små vann, myrer og sletter fra hverandre. Hvis man på den hvite fjellvidda opplever snødrev eller tåke, kan sikten bli så godt som borte, og begrepet white-out vil få et innhold. Om vinteren varierer marsjhastigheten mer enn om sommeren, alt etter om det er motvind eller medvind, motbakke, flatt eller utforkjøring og ikke minst etter hvordan føret er (og smurningen sitter). Derfor er det vanskelig å beregne tid og avstand.

Kartet

Kartet viser oss terrenget sett ovenfra. På alle kart er det tegnet et rutenett som er helt nødvendig for å få riktig målestokk og posisjonsangivelse. Rutenettet refererer til jorden ved hjelp av bredde- og lengdegrader, og det kan være mer nøyaktig inndelt i UTM-rutenett. For GPS-brukere forteller koordinatene i UTM-rutenettet hvor man er.

Det går både opp og ned her i verden, og dette gjelder kanskje særlig på tur. Høydeforskjeller i terrenget vises på kartet. Ved hjelp av høydekurvene kan vi se noenlunde hvordan koller, fjell og tinder er i virkeligheten. Ekvidistansen forteller oss hvor mange høydemeter det er mellom høydekurvene. 20 meter er det vanligste på turkart.

Kontaktpapir eller vaselin

Forberedelsene til en tur er halve moroa. Mye av denne består i å studere kart over området turen går i, peke ut mulige ruter og steder du vil oppleve. Ikke bare er det artig å finlese kart på forhånd, du blir samtidig kjent med terrenget, noe som kan gjøre turen lettere og minske farer.

For turer om vinteren bør du velge kart i målestokk 1:50 000, selv om du bare skal gå etter kvistet løype. Før turen bør du sjekke hvilket år kartet ble tegnet. Eldre kart mangler ofte viktig informasjon som nye broer, hytter, veier, reingjerder, oppdemte vann og lignende, men terrenget er jo godt gjengitt. Hovedsaken er at kartet er med og blir flittig brukt. Turkartene blir oftere ajourført enn hovedkartserien (N50/M711). Sjekk gjerne med Statens kartverk om du har den siste utgaven, mange butikker selger gamle kart.

For å bevare kartene best mulig kan du dekke dem med gjennomsiktig kontaktpapir, eller smøre dem inn med litt vaselin. DNT selger også helt vanntette og svært rivesikre kartmapper i lett, myk og gjennomsiktig plast.

Tegn inn ruta

Det er lurt å tegne inn ruta du skal gå før turen starter. Men ikke planlegg ruta for detaljert, for eksempel bestemme ett visst antall kilometer som skal tilbakelegges hver dag i ei uke. Slike tidsskjemaer vil ofte sprekke på grunn av dårlig vær, tungt føre, eller kanskje er ikke formen din så god som du trodde. Eller du kan simpelthen få lyst å velge en annen rute enn planlagt. Legg heller opp til kortere dagsmarsjer, gjerne med en hviledag eller to, og ta hensyn til at turkameratene vil gå i et annet tempo enn deg. Det er viktig å diskutere dette på forhånd, slik at det ikke oppstår konflikter underveis.

Desto mer erfaring man har fra å tegne ruter i ukjente områder, desto lettere vil det være å velge letteste vei utifra den informasjonen kartet gir.

  • Følg rygg, vær trygg, lyder det enkleste rådet for sikker ferdsel i vinterfjellet. Ikke bare er man trygg for skred på fjellrygger, ofte er det lettere å gå på rygger fordi snøen blåser av, så slipper man å brøyte så tungt.
  • Gjennom vegetasjonsbelter kan det imidlertid være lurt å velge søkk eller bekkeleier. Men ikke velg bekkedaler der sidene er mer enn to-tre meter høye. De er utsatt for skred.
  • Det kan lønne seg å holde høyden og gå rundt en dal, framfor å velge den korteste veien på kartet: å suse ned i dalen for så å slite seg opp på den andre siden.
  • Snøkanten rundt et vann er ofte hard og lett å gå og enklere å bevege seg på enn den glatte isen, likeledes myrdraget som går i en halvbue rundt kollen.

Vann og elver

Skal du over elver og vann krever det ekstra varsomhet. Dersom ruta går vekselvis på og langs en elv gjelder det å være observant i forhold til smale partier. Her vil strømmen ofte være så stri at isen ikke blir sterk nok. Likevel kan det legge seg ei hinne av snø over vannet, slik at partiet ser farbart ut, men la deg ikke lure!

Før du krysser et vann bør du merke deg hvor utløp og alle tilsig er, slik at du styrer unna disse partiene hvor isen også er usikker. Trange sund og skjulte, grunne partier med mer strøm har også usikker is.

En strek over utløpet betyr demning og viser at vannet er regulert. Nyere turkart har en egen, mørkere blåtone på regulerte vann. På andre kart kan du finne to høydeangivelser (f.eks. 1091-1078). Selv om det har vært 25 minusgrader i en måned kan isen være svært usikker på regulerte innsjøer, fordi vannstanden stadig kan variere med flere meter. Vannet kan være kraftig nedtappet med oppsprukket is og sprekker langs land du kan falle ned i. I området omkring tunnelinntak og -utløp er isen usikker.

Kompasset

Hvis turen går i ukjent terreng og særlig når sikten blir dårlig bør kompasset brukes aktivt. Et vanlig turkompass består av kompasshus og kompasslinjal. Enkelte utgaver har også et speil. Med speilkompass kan du sikte inn landemerker mer nøyaktig enn du kan med et vanlig kompass.

Det runde kompasshuset er delt inn i grader, enten i 400 grader eller 360. Turen blir mindre komplisert hvis alle i følget har lik gradinndeling på kompasset. I hvert fall må man være klar over, og korrigere for ulik inndeling.

Kompassnåla peker mot den magnetiske nordpol, hvis du kommer i nærheten av magnetiske ting kan nåla peke feil. Se opp for: jern og jernholdige fjell og myrer, radioer, elektronisk utstyr og batterier, høyspentmaster og -linjer.

Ta ut en kurs

Når du skal ta ut en kurs, gjør du følgende:

  • Finn ut hvor du er på kartet, og hvor du skal.
  • Legg kanten av kompasset på kartet slik at det går i rett linje fra der du er til dit du skal. Marsjretningspilen må peke den veien du skal. Vær nøye!
  • Vri kompasshuset slik at hjelpelinjene i bunnen av huset er parallelle med nord-sørlinjene på kartet.

Kompassgang

Nå er kursen tatt ut. Når du skal gå etter kompasset tar du det vekk fra kartet. Hold det vannrett med bakkanten mot magen. Snu deg og kompasset slik at nåla kommer parallelt med hjelpenåla i bunnen. Den røde enden skal peke mot nord. Målet ditt ligger i den retningen marsjretningspila peker. Før du begynner å gå er det lurt å huske på gradtallet. Velg ut et naturlig punkt som marsjretningspila peker mot, for eksempel en stein, en busk, et åvblåst parti eller liknende. Gå dit, ta fram kompasset, sjekk at graderingen ikke har vridd seg, velg et nytt landemerke, gå dit, og så videre. I dårlig sikt er det bare et par minutter mellom hver gang du bruker kompasset, andre ganger kanskje en halv time.

Fjellorientering uten landemerker krever at du er ekstra nøye. Snu deg for å se om dine egne spor dreier mye mot venstre eller høyre. Den bakerste kan også si fra om dette.

Hold et øye med sola. Den er en grei retningsviser, men ikke glem at den beveger seg. Vindretningen kan også hjelpe deg, men det betinger at den holder seg stabil, og det er slett ikke så enkelt å avgjøre.

Misvisning

Kompassnåla peker mot den magnetiske nordpol, mens kartets rutenett oftest er orientert mot den geografiske nordpol. Misvisning eller deklinasjon, er forskjellen mellom magnetisk pol og kartets rutenett. Én grad misvisning betyr at du kommer om lag 15 meter ut av kurs for hver kilometer du går. I Norge er misvisningen størst i Øst-Finnmark, med opp til elleve grader. Mange steder er den så liten at du ikke trenger å ta hensyn til den. Nederst på kartene står det hvor stor misvisningen er i antall grader.

Hvis du skal gå etter kompasset i et område med stor misvisning, må du korrigere for ikke å komme ut av kurs. Er misvisningen ti grader, vil du bomme på målet med 900 meter hvis etappen er seks kilometer. På et deklinasjonskompass kan du enkelt stille inn hvor mange grader misvisningen er. På et vanlig kompass må du dreie kompasshuset slik at du legger til det antall grader misvisningen er, hvis misvisningen er vestlig. Er misvisningen østlig, trekker du fra.

Ti grader til siden

Den rutinerte kartleseren merker seg hytter og buer som i nødsfall kan tjene som overnattingsplass eller matstasjon. Men husk at de ofte er låst, eller kan være rast sammen eller snødd ned.

La oss si at du skal finne ei hytte som ligger i et søkk ved en elv i vinterfjellet. Sikten er dårlig. Da bestemmer du marsjretningen mot et punkt ti grader til siden for der hytta er avmerka på kartet, lenger ned langs elva. Etter en stund står du ved elva. Herfra går du oppstrøms til du ser hytta. Hadde du bestemt marsjretningen rett mot hytta, ville du vært i villrede om du skulle lete opp- eller nedstrøms i det du sto ved elva uten å se hytta.

Krysspeiling

Hvis du ikke vet hvor du er, kan du foreta en såkalt krysspeiling. Dette forutsetter at du kan kjenne igjen minst to landemerker. Altså sikten må være god. Bestem marsjretningen mot det ene landemerket. Legg kanten av kompasslinjalen på landemerket på kartet med kompasshuset bak mot kroppen. Drei kompasset til nordlinjene i huset stemmer overens med de på kartet. Tegn ei linje langs kompasslinjalen. Gjennomfør den samme operasjonen med landemerke nummer to. Du befinner deg i krysningspunktet mellom de to posisjonslinjene. Med flere landemerker blir krysspeilingen mer presis.

Etter klokka og med høydemåler

Ved siden av kart og kompass kan både klokka og en høydemåler være nyttige hjelpemidler under orienteringen. Gjør det til en regel å huske hva klokka var da du startet. Hvis du kjenner marsjfarten din, vil du kunne fastslå omtrent hvor du er etter hvert som du går. Eller i alle fall gjøre opp en mening om hvor langt du har gått.

Høydemåler

En høydemåler måler høyden over havet ved hjelp av lufttrykket og må justeres/kontrolleres hver gang man kommer til et sted med nøyaktig høydeanvisning (topp eller et vann). Høydemåleren blir påvirket av været, får man raske variasjoner i lufttrykket vil måleren vise feil høyde. Men hvis man klarer å korrigere måleren minst hver fjerde time, er den svært presis. Man kan gå på kompasskurs til man kommer til en bestemt høyde for deretter å endre kurs. Eller man kan følge en høyde til man kommer til en kjent formasjon, et vann eller liknende.

Etter turen

Gjør det til rutine å lese kartet etter dagens marsj. Tenk tilbake på landskapet du gikk i mens du ser på kartet. Merk deg hvordan fjelltaggen du brukte som landemerke, er avmerket i form av høydekurver. Notér at du trengte ekstra mye tid gjennom et belte med kratt som ikke synes på kartet. Sjekk hvor mye høyde du har vunnet i løpet av dagen. På denne måten får du bedre trening i å lese kart og vil bli bedre i stand til å vurdere ruta i terrenget før neste etappe, eller neste tur.