Potetferie - plukk poteter!
Høstferien er elsket av de fleste som har høstferie selv, men litt mislikt av noen som må jobbe i steden. I gamle dager – på min tid – var det ikke noe som het høstferie, da var det Pottitferie eller Potetferie. Jeg er oppvokst midt i sentrum av Oslo og gikk på skolen fra 1974, og har plukket poteter i høstferien fra jeg var 8 år. Potetplukking er jo arbeid og ikke akkurat ferie men det var feriestemning likevel.
Herlig potetplukking
Vi jobbet fra morgen til kveld og fikk tre kroner kassa, det var tre kurver i hver kasse. Traktoren pløyde opp rand etter rand og vi plukket for harde livet. De store barna hadde lange røfter som vi kalte det og de mindre hadde korte. Det gjaldt å piukke opp før traktoren kom på nytt, for hvis du ikke var rask nok fikk du mindre røfte neste gang. Det fulgte status med store røfter og størrelsene på røftene ble nøye sammenlignet. Vi, broren min og jeg var byunger og ble sett på med litt skeptiske øyne. Kunne vi plukke poteter? Etter noen års trening så kunne vi det, ja! Og så var det bestefar som eide jordene, det gav litt status det også følte vi. Det var liksom våre poteter, men vi ble behandlet helt likt som alle andre på jordet. Der ute var ikke bestefar, bestefar, han var Karsten. Vi sa Karsten vi også.
Jevnt og trutt kom en traktor og hentet fulle kasser. Hver gang våre kasser ble hentet fikk vi et lodd per kasse. Han som hentet kassene hadde lommene fulle av loddbøker, en for hver plukker. Det het forresten pelle poteter, ikke plukke. Det var hardt arbeid, men vi tjente mye penger. Vi kunne plukke 20-30 kasser om dagen og jobbet i 10 dager. Det var mye penger den gangen. Vi ble møkkete og slitne i ryggen men det var gøy også. Det var kjekke gutter å kaste poteter på. Solen skinte alltid og vi ble skikkelig brune. Vi fikk kjøre traktor også, vaglet opp på toppen av stabler med kasser, skikkelig action når traktoren humpet over jordet. Hvis vi var slitne en dag kunne vi sitte på og kaste av tomkasser, være med å hente inn fulle kasser og rive ut lodd av bøkene. Når vi ble større fikk vi kjøre traktor selv og være sjefer. Vi delte ut røfter, store til de raske, små til de trege og lærte oss å være diktatoriske ledere. Slikt kommer alltid til nytte senere i livet!
Vi snakket så pent om våre potetferier på Solberg Gård i Nordby at vennene våre etter hvert tagg om å få være med. Ett år troppet jeg opp med fire femten år gamle venninner som knapt hadde sett et jorde før, Alle ble værende og plukket i ti dager til ende.
Jeg savner denne formen for høstferie – det var supert og noe helt annet. Selv om vi kalte høstferien for potetferie i byen også var det ikke daglig kost for bybarn å plukke poteter. De færreste hadde en bestefar som var potetbonde. Det hadde heldigvis jeg, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve denne formen for ferie.
Gården ligger der ennå, onklen min eier den men driver den ikke, og det er ikke poteter på Solberg Gård i Nordby lenger.