Søk i Aktiv i Oslo

Vintersportens historie

Den nye Holmenkollbakken
Fra åpningen av den nye Holmenkollbakken.
Foto: Christiane Morrison, Andrew Morrison

Vintersportens historie

Vintersport er formelt sett sport som utøves enten på is eller snø. Enkelte grener har sin opprinnelse flere tusen år tilbake, andre har oppstått i mer moderne tid. Fra de første dokumenterte konkurranser for et par hundre år siden til dagens verdensmesterskap og vinter-ol, her er en kort oppsummering av noen av de mest utbredte vintersportenes historie.

Vintersport: Langrenn

Langrenn og alpint som vintersport har utviklet seg fra skigåing. I Norden, Sibir og Nord-Amerika har skigåing fra forhistorisk tid har blitt praktisert som en relativt effektiv måte å ta seg frem i snødekt terreng, både i forbindelse med transport og jakt.

Skigåing har opp mot nyere tid har vært aktuelt i forbindelse med polekspedisjoner og i de fleste nordiske landene trener intfanteristyrker fra hele verden på skigåing i forbindelse med vinteroperasjoner den dag i dag. Skigåing er også en populær trim og rekreasjonsaktivitet. Gjennom langrennshistorien har man konkurrert i ulike distanser (fra under en 1 km. til rundt 90 km.), konkurranseformer (fellesstart, intervallstart eller jaktstart) og stilarter (klassisk eller fristil).  I de senere år har sprint-grenene blitt svært populære.

Skigåing
Vintersport: Alpint

De alpine konkurranseformene i vintersport utviklet seg fra langrenn når infrastrukturen for skiheiser ble utviklet, og dermed gjorde mulig å kjøre ned fjellsiden gjentatte ganger. I tillegg gjorde heisene det mulig å kjøre ned fjellsider som ellers ville være for slitsomme å klatre opp. Det å bli tauet opp fjellsiden fjernet også behovet for ski med langrenns-egenskaper, først og fremst kan man nevne hardere støvler og bindinger som festet hælen til skiene for bedre kontroll i nedoverbakke. Konkurranseformene i alpint er delt i to hovedkategorier: race og fristil. Førstnevnte inkluderer slalom, storslalom, super-g og utfor.

Slalom

Vintersport: Skiskyting

Skiskyting som vintersport har sin opprinnelse i en øvelse for norske soldater. I 1767 konkurrerte grensepatrulje-kompanier mot hverandre, der 20 riksdaler ble premiert til den som “i fullt Løp kan afskyde sit Gevær og bedst treffe noget visst Maal paa 40 a 50 skridts distanse”. Deretter fikk sporten sin utbredelse i de nordiske landene som alternativ trening for infanteriet. Kombinasjonen langrenn/skyting var medaljegren i Vinter-OL 1924 under navnet militært patruljeløp, men ble nedgradert til demonstrasjonsgren i 1928 – 1948. Grunnen var få deltagende nasjoner og uenighet om reglene.

På midten av 50-tallet ble skyskyting introdusert som gren i russiske og svenske mesterskap og visste seg å være svært populært hos tilskuerne. Dermed ble det i 1958 arrangert verdensmesterskap i skyskyting, og fra 1960 var det fast Ol-gren. Fra 1977 gikk man fra grovkalibret gevær og 150 meters avstand til blinken til finkalibret gevær og kun 50 meters distanse til blinken. Innføring av jaktstart og fellesstart på 90-tallet gjorde at enda flere publikummere, spesielt tv-tittere, fikk øynene opp for denne vintersporten.

Vintersport: Skøyter

Isskøyter er kjent i Norge helt tilbake til vikingtiden og er nevnt av Snorre selv i Kongesagaen. Det sies at finnene var de første som utviklet skøyter, ca. 5000 år tilbake. Disse skøytene var lagd av bein fra dyr, spesielt fra mellomfotbenet til store husdyr som hest eller okse. Beina ble gjennomhullet slik at det kunne festes til foten med remmer og man antar de tok seg frem med en ispigg som ble ført mellom beina med begge hender.

Skøytene visste seg nyttige til å spare energi under røffe vinterforhold, i forbindelse med transport over islagte vann, isfiske og jakt på innsjøer – i tillegg til hygge i konkurranser og kappestrid. Første metalskøyten ble funnet i Skandinavia og ble datert til år 200. Den bestod av en tynn, foldet bit av kobber og var festet til undersiden av en lærsko. I vintersport brukes skøyter til hurtigløp, kunstløp, kortbane og langdistanse, i tillegg bandy og ishockey.

Skøyter

Vintersport: Ishockey og Bandy

Ishockey er antatt å ha utviklet seg fra utendørs ball-og-kjepp-spill og tilpasset til vinterforholdene i Canada på 1800-tallet. Immigrantenes ballspill blandet seg med urbefolkningens varianter og ble spilt på is med puck og pinner. Den fysiske aggressiviteten i hockey kan komme fra det spillet de nå kaller lacrosse. Navnet “hockey” har ingen klar opprinnelse, men er nevnt første gang i England i 1799. Ishockey var medaljegren i første vinter-ol i 1924.

Bandy var orginalt en form for landhockey på is, men istedet for å utvikle egne regler slik som ishockey, adopterte de regler som lignet på fotball. Bandy spilles på en frossen fotballbane, mens ishockey spilles på en egen bane. Spill som er akkseptert som direkte forløpere til bandy er dokumentert i russiske klosterannaler tilbake til 900-1000 tallet. Et spill som lignert svært på moderne bandy ble spilt i Russland tidlig på 1700-tallet, selv om reglene var svært forskjellig fra de som ble oppfunnet i England på en senere dato.

Russerne ser seg forøvrig som oppfinnerne av sporten, som reflekteres i den uoffisielle tittelen “Russisk hockey”. I vest har Stor-Britannia spilt et viktig rolle i utviklingen av vintersporten. Et lignende spill var kjent som Bando i Wales, og ble spilt der skøyting var tradisjon og store enger frøs på vinteren. Selv om bandy var demonstrasjonsgren i vinter-ol i 1952 og er IOC-godkjent, har den ennå ikke blitt offisiell ol-gren. Forøvrig er det mulig at den blir en del av programmet i 2014. Første verdensmesterskap ble arrangert i 1957.

Kvinner spiller ishockey i badetøy

Vintersport: Curling

Curling antas å ha oppstått i Skottland i senmiddelalderen. I begynnelsen brukte de enkle flat-bunnede steiner fra elven. Kasteren hadde liten kontroll over steinen, og satset mer på flaks enn strategi og ferdigheter. Da curling ble offisiell gren i vinter-ol i 1998 ble det avgjort at utendørsdemonstrasjonen fra ol i 1924 skulle telle som offisiell konkurranse, og det ble utdelt medaljer i ettertid.

Vintersport: Aking, bobsleigh og skeleton

I Nord-Amerika og i Alpene antar man at ulike former for sleder og kjelker har vært brukt til transport i tusenvis av år. I Norge er aking på veier og i bakker som fornøyelse kjent fra 1800-tallet.

Som vintersport oppstod både aking, bob og skeleton i spa-byen St. Moritz i Sveits på midten av 1800-tallet. Hotellentreprenøren Caspar Badrutt hadde solgt inn ideen om en vinterresort som tilbød både mat, drikke og aktiviteter. De mer vågale gjestene brukte sleder opprinnelig brukt til leveranser og kjørte ned veier og gater i landsbyen. Den første internasjonale akekonkurransen fra Davos til Klosters ble holdt 1883. Bobsleigh stod på programmet under første vinter-ol i 1924, skeleton kom med i 1928 og aking i 1964.

Skeleton

Vintersport: Skihopp

Vintersporten skihopping regner man med oppstod i Morgedal i Telemark. Det første dokumenterte skihoppet fant sted i 1809, da Løytnant Olaf Rye hoppet 9.5 meter med en gruppe soldater som tilskuere.

Opprinnelig inngikk skihopp som en del av et 4 km. langt langrenn. Lengden på hoppet ble ikke målt, men tildelt stilpoeng på en skala fra 1 til 5. Den første allminnelig kjente konkurransen ble arrangert i Husebybakken, Oslo i 1879, der Olaf Haugann satt den første verdensrekorden med et hopp på 20 meter. Fra 1892 ble denne årlige hoppkonkurransen flyttet til Holmenkollen. Skihopping ble først praktisert med skiene tilnærmet parallelle gjennom svevet. Armene ble brukt aktivt for å holde balansen, og det ble sett på som god stil å veive med armene. Etterhvert ble armene lagt bakover langs kroppen, såkalt finnestil. Svensken Jan Boklöv lanserte V-stilen, der skiene vinkles utover i en V. Alle hoppere gikk etterhvert over til denne stilen rundt 1990, da den hadde klare aerodynamiske fordeler og bidro til lengre hopp. Vinkelen var først ganske liten, men økte etterhvert.

I 2004 definerte man begrepet W-stil, der man har en viss avstand mellom de bakre skiendene. Aerodynamiske hensyn har blitt viktigere etterhvert som hopplengdene har økt. Flere faktorer spiller inn, som skilengde kontra hopperens høyde og vekt, hvor romslig skidressen er og gjennomstrømningsgrad. Hopperne sitter nå i ovarennet med armene bakover i motsetning til tidligere, der armene var fremoverrettet. Førstnevnte teknikk reduserer luftmotstanden. Skihopp var en del av kombinertgrenen i de første vinterlekene i 1924, i tillegg til hopp i normalbakke. I 1964 ble stor bakke inkludert som gren, senere kom også skiflyvning inn.

Anette Sagen i nye Holmenkollbakken

Anette Sagen gjorde det første offisielle hoppet i den nye Holmenkollbakken 3. mars 2010.

Vintersport: Kombinert

Norske soldater har konkurrert i langrenn siden 1800-tallet, men første kombinert-konkurranse ble arrangert i 1892 under det første Holmenkollrennet (som først ble rent hopprenn i 1933). Kombinert var på programmet under første vinter-ol i 1924 og alle etterfølgende.

Frem til 1952 gikk man først langrenn, der tiden ble omregnet til poeng og lagt til poengene fra hoppbakken. Løperen med flest poeng vant. Rekkefølgen på grenene ble senere reversert, da det viste seg svært vanskelig å ta igjen differansen fra langrennet i hoppbakken. Poengene fra hoppet ble istedet regnet om til tid, slik at vinneren av hopprennet starter først i langrennssporet. Den som da krysser målstreken først er sammenlagtvinner. Dette gjorde sporten mer publikumsvennlig. Nyeste varianten av kombinert er sprint, som består av ett hopp og 7.5 km langrenn.