Villmarksjulebord i Finnskogen

Iskalde snøbad, juledans og bjørnekjøtt

Bare lyden av gafler som spidder bjørnekjøtt stiger mot taket høyt der oppe i den store hallen på Dæsbekken Villmarkssenter. Gjengen med halvtamme gutteunger og tre litt eldre folk som jobber i internettfirmaet AIO Design / Bright Side blir stille for første gang. Firmaets ansatte opplevde sitt livs hittil beste julebord og bortsett fra når de snakket, sang (les skrålte), tygget eller drakk så smilte de – i tre hele dager.

Tre dagers fest i villmarken
Julebordet på Finnskogen har allerede vart i 16 timer, dette er en skikkelig fest, tre dager til ende. Hittil har det knapt vært et minutt med stillhet, åtte tjueåringer, to cirka tretti år gamle damer og en enda litt eldre dansk herremann på tredagersfest både høres og synes. Så skjer det noe, møtet med bjørnen på tallerken får leppene til å slutte å lage talelyder

og kjevene til å tygge. Atmosfæren påDæsbekken Villmarkssenter er i ferd med å forvandle hele selskapet til tause skogsmenn og viltkjennere. Vertskapet Roar Moe, med sine jegerhistorier fra alle verdens hjørner og Åse Moe som skaper matkunst av villmarkens råvarer får alle til å ønske at de var storviltjegere, at de levde for 300 år siden i de dype skogene og het Daniel Bjørnejeger og hadde skutt 99 bjørner oppi åsen der borte. Grådighetspausen er over og latterbølgene ruller over langbordet i Dæsbekkens vakre sal.

Rundt i hele salen henger de mest fantastiske vilttrofeer. Roar har skutt dem selv, utallige elger, villsvin, elgantiloper (ilan), kudu, impala, steinbukk og mange flere, og ikke minst to kanadiske bjørner. Roar fortellergjestene sine selvopplevde jakthistorier mens bålet spraker og varmer i den store peisen. Snart skal julebordgjestene ut i kulda og skyte selv.
 

Gapatrostene skråler og bakom synger skogene
Daniel Bjørnejeger var tippoldefaren til Roar, og både Åse og Roar er ekte finnskogværinger med dype røtter i denne store barskogen som, bare avbrutt av Bottenviken mellom Finland og Sverige, henger sammen med den uendelig taigaen i Sibir.

Oslogjestene smiler og synger, noen vakkert og andre ikke, sølvstupene blir akkompagnert av suset i granene og Stillehavsvindene som synger gjennom skogene hele veien fra Vladivostok.

Finnskogen, selv navnet høres vilt ut. Ingen hadde vært der før og veien ble stadig smalere og glattere, gradestokken krøp nedover for hver mil. Det bar gjennom Kløfta, Kongsberg og småsteder som Kirkenær i vintermørket og snart var temperaturen ned i minus 22 grader. Fra pluss to i Oslo til dette, kulda var som et fysisk slag i ansiktet.

Et annerledes sted
Finnskogen eller Finnskogene som området egentlig heter strekker seg fra Morokulien i sør til Elverum i nord. På begge sider av grensen mellom Norge og Sverige er det endeløse vakre og ville skoger. De ranke stolte furuer og graner har røtter i norsk og svensk jord men skogens sjel og hjerte er finsk.

De urbane ungdommer på vei til julebord har hørt om dem, finnene på Finnskogen og om spøkelser, hissige finner, ulver, bjørner og gauper, men vet ikke helt hva de skal tro. Finnes det slike store skoger i våre dager og ekte bjørner? Er finnene farlige? Sloss de mye? Hva med overnaturlige krefter? Det fortelles historier i bilene i vinterkvelden og til slutt etter å ha svingt til høyre i Flisa og kjør forbi det ene tettstedet mindre enn det andre, hver med sin egen Jokerbutikk dukker Dæsbekken Villmarkssenter opp som en varm oase i midt i det kalde ingenting. Her er faklene og bålene tent, matlukt siver ut fra kjøkkenet. Hyttene er varme, i et kompakt tun er det plass til 50 personer i en hyttelandsby. Alt er meget gjennomført og forseggjort. Nissene står på trammen med lykter i hendene og i midt mellom hyttene ligger et spennende lite bålhus.

Bålhus, blues og reinsdyr
I bålhuset kan Dæsbekkens gjester sitte ute hele natten om det er aldri så kaldt. Det er bare å lempe på trillebår etter trillebår med ved. Ved er det massevis av på Dæsbekken Villmarkssenter, hentet ut fra egen skog og i stor grad hugget av Roar Moe selv. Han og kona har også bygget alle husene selv. På selve villmarkssenteret er det hytter, badestamper, badstuer og egne fiskehytter nede ved elva Flisa og ikke minst et vakkert hovedhus med en stor hall til mat og dans. Til Dæsbekken Villmarkssenter hører også hele tre forskjellige villmarkscamper, der overnatter gjestene i alt fra jordgammer og koier til, lavvoer og andre telt. Hyttene er enkle, men solide og praktiske, sengene er store og gode og Aktiv I Oslo AS har fått hele to hytter med 12 sengeplasser i hver.

I bålhuset er det fest mens fullmånen henger over elva og lurer noen av gjestene til å tro at det er svart blank stålis tvers over elva. To dristige måneskinnsvandrere så neste morgen at elven var nesten helt åpen. Det var en vakker men dristig ferd, det sies at fullmånen gjør særlig byfolk helt gale.

Og ulver, blir ikke de også litt gale imåneskinn? Det er mange av dem på Finnskogen i natt og ulvehyl høres fra alle kanter.

Inni bålhuset er det nokså varmt og reinsdyrgryta som har stått over bålet er glovarm, sterk gløgg gjør også sitt til å få blodomløpet i gang. Johnny Cash, Creedence og Westcoast gangsta-rap sloss om plassen i cd-spilleren. Det danses og synges rundt bålet og cd’ene blir ganske snart forlatt til fordel for egenprodusert musikk. Webdesigner Vincent behersker gitar og firmaet viser seg å ha flere sangere av et visst format. Det går i Hotell California og Hotel California og Hotel California og Annie Song. Den siste fremført av firmaet ubestridt beste artister. :”You fill up my sences – like a night in the forest” Synger de to så uendelig vakkert og det passer så bra… en natt i skogen. Det er så deilig med en natt i skogen. Og dette er bare den første natten. Ingen legger seg før natten er over.

Mat, mat og bjørn
Finnskogen har tradisjoner for matlaging og ingen bærer tradisjonene bedre enn mor Åse på Dæsbekken. Byfolket spiser og spiser. Frokost, lunsj, middag. Innimellom frokost og lunsj besøker de et vaskeekte bjørnehi. Det er noen kilometer å gå, bjørnen sover jo ikke rett ved veien. Roar påstår at du kan se det dampe fra hiet på flere meters hold hvis det sover en bjørn i hiet.  Byjentene prøver å spøke bort muligheten for at det virkelig finnes en bjørn i hiet, men Roar insisterer på at det kan man aldri vite. Denne lørdagen er det så kaldt at det i hvert fall er helt sikkert at alle bjørner sover. På veien forteller Roar spennende bjørnehistorier og gjestene blir så fascinert at de begynner å håpe at det er en bjørn i hiet likevel. Solen skinner på den iskalde snøen, det klikker i kameraer som prøver å fange skjønnheten i vinterlandskapet og plutselig er hiet der.

Det er stort, og ved hjelp av utstrakt lagånd klarer åtte nesten voksne mennesker å krype inn i det samtidig. Roar holder ofte bryllupsfester på Dæsbekken og brudepar helt utenom det vanlig har noen ganger tilbrakt bryllupsnatten i dette hiet.
– Det er nå så mange slags lyster, tenker gjestene.

Aktiviteter i villmarken
Etter bjørnelunsjen skal det skytes med hagler og piler, men det er for kaldt til leirdueskyting så pil og bue viser seg å være mer trofaste våpen. Pilene slipper strengene uansett vær, men å treffe blinken er ikke like lett for alle.

Gjestene må varme seg litt ved peisbålet igjen og drikker mer gløgg mens spøkelseshistorier fra Finnskogen om Hugulausa og andre nokså uhyggelige karer blir fortalt med stor innlevelse. På kjøkkenet er det mange lyder, av folk som lager mat. Det skal serveres en fire retters middag bestående av vilt  For at gjestene ikke skal bli helt ustyrlige av sult etter hvert som duftene blir stadig lifligere tar Roar dem med på en fakkelvandring i mørket. Turen går langs en eldgammel ferdselsvei som bestefaren til Roar var med på å anlegge. Det er en smal vei fra den gangen all trafikk skjedde med hest og vogn. Roar tar selvfølgelig følget med til nettopp den bekken hvor Hugulausa har skremt folk fra vettet i uminnelige tider.

Det blir en lang middag med taler og sanger, ingen har tatt julebadet ennå og ingen har skiftet. For badestampen ble ikke klar før etter middag. Når det er 23 minusgrader skal det noe til for å varme opp vannet i en stamp som kan romme 12 mennesker, men etter middagen var vannet klart.

For et bad
Å sitte i en vedfyrt badestamp, der vannet når deg til haken og holder 37 varmegrader mens våte hårtjafser som stikke opp fryser til is på et sekund eller to, er det jeg kaller et skikkelig julebad. Når elven glir iskald forbi og fullmånen lager uhyggelige skygger i Hugulausedumpa og ølet er kaldt og blir servert av Roar på stampekanten og latteren klinger mot stjernene er det et eventyr av et bad. Fullmånen gjør byungdommen gal igjen og snart løper det viltre halvnakne gutter rundt over alt i snøen. Hvem kan stupe kråke, hvem kan rulle lengst, hvem kan løpe to ganger rundt huset. Det kan Christian, og Hans Marius kan nesten løpe tre. Der det er konkurranser å vinne må de vinnes må vite og konkurrere kan du gjøre om alt. Det er ikke godt å vite hvem som egentlig er ”Hugulause”. Er det smittsomt tro? Badet varer i halvannen time.

Ulvedans i bjørneland 
Etter badet etter middagen på fire retter er det at byfolket overrasker barskingen Roar. Bymennenskenes uendelige hardhet når det gjelder det å orke å feste hadde han ikke ventet seg. For nå trekker hele firmaet i festklærne og stiller opp i stua klare for dans. Og dans blir det i timevis, dans og sang til Roar nesten ikke orker å spille mer. De var nok imponerte over Roar, han kunne både skyte, spille, bygge hus og fortelle historier. Men han ble imponerte over dem også, for selv om festen forsatte i blåhuset og hyttene mange timer etter at trekkspillet var lagt på hylla og hallen var lukket og låst så stilte hele firmaet til frokost på søndagen og alle traff blinken med rifla ute i villamarkscampen.

Gjestene fikk prøve alt fra salongrifle til elefantrifle og som Roar sa:

– Jeg har aldri hatt noe firma på besøk hvor alle er så treffsikre og har så stort talent for skyting som dere.

Det var gode ord å ta med seg hjem til datamaskinene.

– og hvis nettportaler ikke er noe gøy lengre kan vi alltids bli bjørnjegere i Canada eller antilopejegere i Afrika, som en av de ansatte sa.

Besøk hjemmesidene til Dæsbekken Villmarksenter