Påskehistorier
Påskehistorier fra dere og oss!
Les redaksjonens påskehistorie
Send oss historien om DIN påske.
Vi vil ha historier om hyggelige påsker, spesielle påsker, spennende påsker og kjedelige påsker.
Vi vil ha historier om columbi-egg, gullegg og om store egg du eller andre har laget i påsken.
Vi vil veldig gjerne ha bilder til historien din også, send dem elektronisk som vedlegg til e-posten eller send bildene til oss med postmannen. Historien vil vi imidlertid ha i den elektroniske postkassen vår!
Påsketur til Skagen – noe til seilas
Vi skulle dra til Skagen i seilbåt. Og dro av gårde påskjærtorsdag morgen. Vinden var svært så frisk og båten bra. Fullt utstyrt for jordomseiling var båten, og vi hadde medvind. Stiv kuling og liten storm med full storm i minst et av vindkastene.
30 meter per sekund dirret vindmåleren på i Drøbaksundet. (33 kalles for orkan) Siden vi hadde medvind var alt fryd og gammen. Vi bare heiste seile og av sted bar det.
Utover kvelden og natten ble bølgene nokså friske og jeg kunne se dem i høyde med hodet mitt der jeg stod og styrte midt “vårnatten”. Temperaturen var også temmelig frisk, rundt null og det blåste som nevnt. Jeg følte meg som jeg ikke har gjort siden barnehagen, med ørten lag gensere og superundertøy, en diger saueskinnsjakke med vindtett jakke under og solid oljehyre over. På hodet hadde jeg sikkert fem hetter, ulllue og sydvest på toppen. Armene stod rett ut og det var vanskelig å bøye knærne ordentlig.
Datteren min, Linnea på 12 var pakket inn så hun lignet en trestokk med sovepose utenpå. Så vi frøs bare litt. Utpå natten lå hun og sov i akterkabinen med omtrent like mye klær på, for det var nesten like friskt der nede.
Jeg hadde den såkalte hundevakten mellom tre og fem om morgenen. Det var ganske så mørkt, men månen hang rett til babord for masten, var nesten full og over meg glitret stjernene. Under kjølen skummet det mørke rullende havet og seilet var fullt av vind som drev oss i rasende fart mot det danske fastland. Til styrbord skimtet jeg lys fra Skagen fyr som blinket og såvidt lyste opp en liten bit av nattehimmelen. Lystet slapp så vidt over horisonten og nærmere og nærmere kom Skagen. Det var timen før daggry og båten surfet avsted på de store bølgene.
Det gikk fort. Vi hadde holdt en gjennomsnittsfart på 7,4 knop hele veien fra Oslo og det er fort i seilbåt. Vi hadde seilt i under 11 timer og Skagen lå rett der borte. Jeg sang sjømannsviser og hadde det fantastisk.
Klokken fem kom båtens eier og skipper for å avløse meg. Jeg stupte rett i køya, med sydvest og støvler og det hele. Han sa han ville vekke meg om en halv time for da ville vi være fremme og jeg måtte hjelpe til med innseiling og fortøyning.
Det som skjedde de neste timene har bare blitt meg fortalt, for jeg sov som en stein. Skipperen hørte noen rare lyder i autopiloten. Han likte dem ikke, og skrudde den av for å ta over selv. Det gikk ikke og roret stod bom fast. Han fikk ikke rikket det i det hele tatt. Det andre mannskapsmedlemmet, Raymond, ble vekket i en fart. Skipperen prøvde å få koblet ut autopiloten manuelt, men den hadde kilt seg fast og både spray og slegge måtte til. Det var liten storm og da han til slutt fikk løsnet roret var det for sent…
Båten hadde drevet rett inn på revet og gikk på så det sang. Uten styring var det ikke lett å få den av. Bølgene løftet den stakkars seilbåten og kastet den ned på steinene gang på gang. Linnea og jeg sov, merket nok så vidt at det var noen grusomt harde bølger ute og gikk, men vi gryntet bare litt og sov videre. En gang gløttet jeg på øynene og tenkte: “Maken til villmannskjøring” og sovnet igjen. Raymond stod til rors med full fart bakover på motoren og fikk båten av mens Skipperen snakket med den danske kystvakten på radioen. Raymond fikk båten av, men da han titttet ned i kjølvannet så han roret på båten flyte opp. Det hadde brukket, synet av roret i vannet var helt ubeskrivelig fortalte han senere. uten noen form for styring gikk vi på igjen – men heldigvis kom Kystvakten med en liten flatbunnet supersterk båt med to jetmotorer og trakk oss av.
Da Linnea og jeg våknet var faren over og vi var under slep inn til Skagen. Ikke helt den ankomsten vi hadde tenkt oss.
Seilbåten lå igjen i Skagen, vi måtte ta den store båten hjem fra Fredrikshavn. Det var sprekker i kjølfestet, kjølen måtte tas av og båten måtte selvsagt ha nytt ror. Heldigvis finnes det noe som heter forsikring og den var i orden, ingen ble skadet. Linnea og jeg ble ikke en gang redde.
OG DET VAR LITT AV EN SEILAS
Jeg er bare blitt litt forkjølet, men båteieren var nokså deprimert. Likevel til tross for havariet la vi til kai i Skagen bare 15 timer etter at vi forlot Frognerkilen og det må jo være en slags rekord? Og selv eieren er enig: Det var virkelig noe til seiltur!
Hilsen Lene
Send oss din historie!
Les mer om seiling og båtliv eller vannsport generelt.