Norsk Trekkhundklubb
På tur med trekkhundklubben
Fra de var smågutter drømte de om vinterkledd granskau og forblåste ensomme vidder. Ikke alle er gutter forresten, av og til er det en og annen jente som deler drømmen. Den norske ursjelen og genarven fra polfarere som Roald Amundsen, springer ut som frostroser hos dem når en liten bøling grønlandshunder trekker dem over snø og stokk og stein i Nordmarka.
Øivind Andersen møter oss innerst i Maridalen, ved Skar. Tåken ligger lav og fuktig en søndag i januar. Han er redaktør for “Trekk og Kløv”, medlemsavisen til Norsk Trekkhundklubb, toogtyve år og har allerede over ti års erfaring med hundekjøring i ryggsekken. Men, ikke skismurning, det blir å tråkke avgårde i fiskebein selv på flatmark. Og flatmark det finnes det ikke fra Skar og opp mot Øyungen, bare bratte “morderbakker” som aldri tar slutt.
-Gi meg en trekkhund!
Trekkhund har han heller ikke med, hundekjøreren er for tiden ikke så veldig aktiv. Han er tidligere formman i klubben men nå krever diplomøkonomstudiet på BI så mye tid at han kun holder seg med en hund. Den er på utlånt til en kamerat, beklager redaktøren. Temperaturen er det ingen ting å si på etter de først kilometerene. Det kjennes ut som om vi er på en tropeøy. Svetten drypper fra det klissvåte håret vårt. Lurte vi på om trekkhunder var nyttige dyr? Jeg kan love at vi var svorne tilhengere lenge før vi snublet over terskelen på den lille røde hytta ved Gåslungen.
Trekkhunder
Utenfor står tre kraftige grønlandshunder med tykk pels og tålmodige utrykk i hundefjesene sine. I tillegg til grønlandshunden er det to andre hunderaser som er spesielt populære som trekkhunder. Det den raske vorsteren, og huskyen, både Alaskian husky og Sibirsk Husky. Huskyene brukes gjerne til kjøring med store spann og sleder hvor hundekjøreren står på meiene på sleden. Dette kalles for nomestil eller sledehundkjøring.
For en sledehundkjører er det de lange løpene, som Finnmarksløpet på 100 mil, som er den store drømmen. Vorsteren brukes til konkurranser i det som kalles nordisk stil, hvor kjøreren står på ski etter hundene. Grønlandshunden er etter hvert blitt utkonkurrert når det gjelder i konkurranser. Den er ikke rask nok men holder forsatt stand som turhund. Sterk og utholdende er den.
-Hundekjøring er på en måte delt i to, noen driver med det som idrett, men svært mange er mer opptatt av turer og friluftsliv, sier Eivind Andersen.
På skauen hver helg
I Norsk Trekkhundklubb er det mange medlemmer som reiser på skauen hver eneste helg for trene og oppleve naturen. De to vi treffer inne i hytta, som har fyrt voldsomt opp, så voldsomt at den allerede svette journalisten nesten går oppløsning, er av den typen. Det er Kristoffer Myhre (13 år), fra St. Hanshaugen og Erik Øksnevad (16 år) fra Smestad. De vet at vi kommer, og har satt kaffekjelen på ovnen.
Hytta er liten, men koselig. her lager guttene mat og steller seg selv. I en gammel kassettspiller surrer et bånd med Johnny Cash, alle hundekjørers hjertemusikk. Disse guttene er akkurat som Eivind var på deres alder. Hver fredag pakker de sekken henter hundene og legger i vei på egenhånd til en av trekkhundklubbens fire hytter, hvor de her avtalt å treffe kameratene. Kristoffer Myhre var bare 9 år første gangen.
Full fart
Hundekjøring er en populær sport i Norge. Norges Hundekjøringsforbund har 2800 registrerte medlemmer fordelt på 75 klubber. Etter mye kaffe og mye juging om Amundsen og dyp skaufilosofi seler gutta på bikkjene. Endelig blir vi trukket avgårde innover Rottungen, i pulken. Kristoffer henger etter og har kommandoen over det tre villdyrene. Eivind og Erik løper på ski.
– Pass deg Amundsen, her kommer vi!