Nordmarkagodset

Det var heldig for byens befolkning at Oslo Kommune ble skogeier da Thomas Heftye, som døde i 1886, testamenterte Tryvannshøgda med tre mål tomt til kommunen. Tre år senere kjøpte kommunen Frognerseterskogen. Nordmarksgodset som eies av Løvenskiold er eldre og skriver seg helt fra 1649,  og siden har eiendommen  vært i den samme familien. Årsaken er fattige konger som hadde satt seg i gjeld.

Oslo kommune har kjøpt mye skog

Oslo kommune har siden fortsatt å kjøpe skog og eier nå hele 10 prosent av hele Oslomarka. Skogkjøpene er blitt gjort både for å sikre friluftsinteresser og ikke minst byens drikkevannskilder. Etter norsk målestokk er Oslo kommune en stor skogeier, mens Løvenskiold er Norges største.

Skogen er og har vært en stor økonomisk ressurs i Norge

Skogen byr på mange viktige økonomiske ressurser, i form av malm, kull, tømmer og vannenergi, for å nevne noe av det viktigste.

Friluftslivets start

Både idretten og friluftslivet i Norge hadde sin start i Christiania på slutten av 1800-tallet. På den tiden ble det dannet skiforeninger og de første skirennene ble arrangert. Folket i byen viste stor interesse for renn som Husebyrennet og Holmenkollrennet som begge startet opp på denne tiden. Vinteren 1934 preparerte kommunen for første gang skiløyper, den gangen skjedde prepareringen ved hjelp av tråkking og ved bruk av skuffe.

Litt om Nordmarksgodset

Løvenskiold-Vækerø er en av Norges eldste bedrifter. Nordmarksgodset ble samlet i 1649, og siden har eiendommene tilhørt samme slekt. Mange av Nordmarksgodsets eiere har hatt viktige posisjoner i Norge, som Peder Anker, grev Herman Wesel Jarlsberg og statsminister Carl Otto Løvensikiold.

Fra nomadeområder til privat grunn

De første menneskene som bosatte seg i Norge drev med fangst, fiske og sanking, og faste eiendomsgrenser eksisterte ikke. Ettersom Norge ble en jordbruksnasjon kom eiendommene i private hender, men det var fortsatt store eiendommer i Norge som ingen eide. Disse områdene var allmenninger som alle kunne benytte seg av. Områdene ble lagt under kongen, som eide dem, men bygdefolket beholdt bruksrettighetene.

Les mer om allmenningenes historie i Norge >>

Konger med gjeld

Etter at Norge ble kristnet overførte Kongen mange av disse eiendommene til Kirken, etter reformasjonen miste Kirken eiendomsretten. Igjen var det Kongen som eide allmenningene. På 1600-tallet drev kongene Cristian IV og Fredrik III med kostbar krigføring. Dette førte til at kongene måtte ta opp store lån fra privatpersoner. Blant annet ble det lånt penger av Johan Garmann og Morten Lauritzen.

Som sikkerhet for lånet fikk disse to pant i store skogeiendommer rundt Oslo. Kongen klarte ikke å betale gjelden, og eiendomsretten ble overdratt. Garmann grunnla Nordmarksgodset og Lauritzen Sørkedalsgodset. Eiendommene ble i en tid spredt på flere hender og stykket opp, men i 1772 kom Peder Anker på banen. Han kjøpte først Bogstad og satte seg som mål å samle de opprinnelige eiendommene. Han fullførte ideen da han i 1804 overtok de siste eiendommene og satt som eier av både Sørkedalsgodset og Nordmarksgodset.

Peder Anker

Peder Anker var ikke bare en stor skogeier, han grunnla også mye industri. Han var en svært aktiv mann. Ikke minst var han president i Riksforsamlingen på Eidsvoll og var dessuten den første norske statsminister i Stockholm. Peder Anker hadde kjøpt opp store eiendommer og han hadde satt seg i stor gjeld da han kjøpte Bærums Verk og Bogstad. Der drev han store sagbruk. Nordmarksgodset og Sørkedalsgodset kunne imidlertid ikke levere nok tømmer til sagbrukene, så Peder Anker kjøpte opp store skogstrekninger, blant annet i Valdres. For å frakte tømmer til sagbrukene ved Lysakerelva, bygget Peder Anker den berømte Kjerraten i Åsa.

Nordmarksgodset pantsatt til Norges Bank

Gjelden ble tung å bære, særlig under krigen mot England. Da Peder Anker døde i 1808, overtok svigersønnen Herman Wedel Jarlsberg eiendommen. I denne perioden ble Nordmarka pantsatt til Norges Bank flere ganger. Det var en tøff tid økonomisk, og Herman Wedel Jarlsbergs sønn baron Harald Wedel Jarlsberg prøvde flere ganger å selge Nordmarka etter at han overtok. Forsøkene på selge mislyktes imidlertid. Etter dette har det aldri vært på tale for familien å selge. Dagens eier av Nordmarksgodset , Carl Otto Løvenskiold, tilhører 13. generasjon i rekken.

Økonomiske verdier i Nordmarka

I tidlige tider hadde skogen ikke så stor økonomisk verdi, den ble mest brukt til beitemark, jakt og fiske. Derfor var ikke eiendomsretten så viktig. Disse godene var selvsagt viktige for dem som brukte dem, men de lå i selve skogen og kunne i liten grad hentes ut. Det var derfor folk som var bosatte i området som benyttet dem, men tidene skulle forandre seg.

Jern og kull

På 1500-tallet ble behovet for jern stort i Danmark-Norge. Christian IV, trengte store mengder jern til sine prosjekter og 1621 ble Norges første masovn bygget på Bærums Verk. Ovnen ble i hovedsak benyttet til produksjon av kanonkuler. Etter hvert kjøpte Peder Anker som nevnt Bærums Verk. Skog er tett knyttet til jernproduksjon, for til et jernverk trengs det store mengder kull. Det var stor kullproduksjon i kullmiler rundt i Nordmarka, og det meste av hugsten som foregikk på den tiden dreide seg om å skaffe tre til kullproduksjon. Det trengtes mye tømmer, at skogene rundt jernverkene nærmest ble snauhugget. På slutten av 1700-tallet var jernproduksjonen i Norge på den største, og svært mye av produksjonen ble eksportert. Inntektene var viktige for Norge. Med unionsoppløsningen i 1814 kom det toll på eksport til Danmark og fortjenesten ble dårligere. I 1860 årene ble norske jernverk utkonkurrerte av engelske, som produserte både billigere og bedre jern.

Tømmer

På samme tid som det ble fart på jernverkene, ble også tømmer fra de norske skogene verdifullt. På 1500 tallet var skogene på kontinentet hardt utnyttet, samtidig som Europa hadde stort behov for tømmer. Var det noe vi hadde i Norge, så var det skog og vi leverte varene. 1500-tallet begynte oppdemmingen av vannene for å gjøre det mulig med tømmerfløting og tømmerhugsten i Nordmarka skjøt stor fart. Mot slutten av 1700-tallet var Norge Europas største eksportør av trelast. Denne handelen har vært enormt viktig for Norge og for bygdene her til lands, og handelen skaffet bøndene rikdom og velstand. Handelen skjedde i begynnelsen fritt, men etter hvert ble den mer regulert. Trelasthandelen og sagbruksnæringen led mindre etter begivenhetene i 1814 enn det jernverkene gjorde, og årene fra 1850 og fremover var glansalderen for trelastnæringen i Norge.

Mot moderne skogsdrift

Den store verdien av tømmer og trelast førte imidlertid til stor belastning på norske skoger og på Nordmarka. Eierne måtte derfor prøve seg på mer skogvennlige driftsmetoder og ta mer hensyn til at skogen skulle kunne fornye seg. Eksporten av trelast fortsatte å være stor, og i perioden fra 1946 til 1952 sto skogbruket for 30 prosent av landets eksport

Motorsag og traktorer

Etter andre verdenskrig kom motorsagen i bruk, og den var en revolusjon i skogbruket som reduserte behovet for arbeidskraft dramatisk i løpet av kort tid. På 40-tallet foregikk så å si all skogsdrift med hest, hestene ble etter hvert erstattet med traktorer, og i våre dager ble de byttet ut med de store automatiske hugstmaskinene. I dag utfører 20 personer det samme arbeidet i Nordmarkas skoger som det trengtes 400 mann for å utføre i 1956.

Dårlig lønnsomhet i våre dager

I våre dager er det dårlig lønnsomhet ved norske sagbruk, og skogsdrift er på ingen måte så innbringende som det tidligere har vært for Norge. Dette gjelder også for Løvenskiold og skogdriften i Nordmarka.

Likevel er kanskje ikke verdien av skogene mindre i dag, men det er andre verdier som er viktigere enn tømmer og jern. Nordmarka sikrer fortsatt Oslos befolkning godt drikkevann og ikke minst fred i sjelen. I våre dager er fred, ro og natur en uvurderlig verdi.

Kilder:
Oslo kommune – Friluftsetaten
Løvenskiold- Vækerød