Nordmarka Classic

 

Nordmarka Classic – et eventyr i norsk natur

Foto: Vincent S. Hasselgård, Aktiv I Oslo.no

Nordmarka Classic – en ekspedisjon gjennom is, vann, ild, orrfugler og skog

Først og fremst vil vi takke våre sponsorer; Beaver Kanosenter. Takk for transport, veiledning og lån av utstyr. Uten det sjenerøse bidraget fra Beaver Kanosenter og Bison Telt og assistansen fra dem som jobber der; Kristian, Vidar, Kim og Marcus, ville ikke denne ekspedisjonen ha vært mulig.

Etter tre dager og tre netter i de dype skogene stod vi plutselig midt i byen igjen, nedenfor Sandaker, der trikken suste forbi og drakk kald cola. Det var forvirrende mange mennesker rundt oss og 20 grader i lufta. Det føltes forbausende lenge siden vi hadde hatt fast asfalt under de litt slitte fotsålene våre. Rundt oss lå ganske skitten og rusket bagasje. Den bestod av utallige klissvåte ullsokker, taubelter av blått tau, australsk cowboyhatt som hadde vært en tur i vannet, et kjelesett fullt av fett fra alt frokostflesket, liggeunderlag med utallige hull etter nærkontakt med bålet og flekker etter myrområder og gjørme. Vi var solbrente og hadde vannblemmer i hendene. Vincent hadde bandasjert armene sine fra håndleddene og opp mot albuene med gasbind og tape. Musklene på overarmene til Marcus var solbrente innimellom tatoveringene. Selv var jeg mest generelt møkkete og nesten mørkebrun i ansiktet.

Tre dager i strålende sol og fullmåne hadde gjort oss til tre litt lykkeligere mennesker. Vi kjente oss sterke, tøffe og uovervinnelige etter at ekspedisjonen var gjennomført. Vi var i god behold og hadde fått med oss alt utstyret, med unntak av en liten kopp, gjennom hele Nordmarka.

Nordmarka Classic – det beste Nordmarka kan by på

Nordmarka Classic er navnet på en berømt kanotur som går fra Mylla helt i nord til Skar innerst i Maridalen. Turen går over 14 vakre nordmarksvann med litt bæring og trilling innimellom. Denne turen er rett og slett noe av det mest fantastiske marka kan by på. Det er dessverre alt for få som tar den. Dette bestemte vi i redaksjonen i Aktiv I Oslo oss for å rette på.

Til ære for dere, våre trofaste brukere, som ofte benytter dere av våre friluftsider, guide til Nordmarka og kanosider bestemte vi oss for å legge ut på en ekspedisjon. Siden vi vil at dere skal bli inspirert til å legge ut på kanotur i Nordmarka allerede denne sommeren, bestemte vi oss for å starte tidlig. Vi la derfor ut på ekspedisjonen allerede 29. april. Som dere senere skal få se, var det en dristig beslutning. Vi håper derfor at dere er takknemlige for at vi har gjort dette for dere, praktisk talt banet vei for dere.

Beaver Kanosenter og Bison telt

Vi er til daglig en ganske datanerdete gjeng som sitter på kontoret vårt midt i Majorstukrysset og lager websider om aktiviteter for folk i Oslo og Akershus. Bare sjelden er det andre deler av kroppen enn tastaturfingrene og telefonørene som er aktive. Dette (også), gjør vi for dere, slik at dere kan være aktive, men en dag bestemte vi oss for å ta årene fatt og sekken på ryggen.

Jeg ringte til Kristian Brødholt i hos Beaver Kanosenter, vi hadde lenge snakket med han om en tur gjennom Nordmarka. Beaver Kanosenter er en Aktiv I Oslos trofaste partnere, som både selger og leier ut kanoer, kajakker og padleutstyr. Kanosenteret arrangerer dessuten mange firmaturer og gruppeturer av kortere og lengre varighet. Jeg visste at Beaver, selv om de vanligvis arrangerer gruppeturer i Østmarka, også hadde arrangert turer gjennom Nordmarka.

– Vi har lyst til å reise på en ekspedisjon gjennom Nordmarka, vil dere være våre sponsorer? Spurte jeg

– Ja, sa Kristian uten å nøle.

Til alt hell for oss så er Beaver Kanosenter stor også når det gjelder telt. I 2006 overtok selskapet nemlig rettighetene til å forhandle Bison Telt. Bison Telt tilbyr noen av markedets beste telt og er særlig sterke på lavvoer. Merket Bison Telt finnes både på moderne og lette enstangslavvoer og på tradisjonelle store lavvoer med plass til alt fra 25 til 100 personer.

Vår ekspedisjon ble utstyrt med en lett lavvo av typen Tinde. Modellen Tinde ble i januar 2006 kåret til “mest for pengene” i bladet Villmarksliv. Lavvotesten var svært omfattende, og omhandlet alle kjente fabrikanter i Norden! Det var viktig for oss å ha en lett lavvo som var komfortabel og enkel å sette opp. Det fikk vi. Allerede første kvelden gikk oppsettingen av teltet knirkefritt, og det var til og med i mørket.

Kanoer siden 1993

Beaver Kanosenter startet opp virksomheten etter at Kristian Brødholt kjøpte kanoformer utviklet av Terje Lier og Øystein Køen. Terje Lier hadde produsert kanoene siden 1970. Beaver Kanosenter selger og produserer to modeller; Beaver Aktiv og TT505. Begge modellene er lette å padle og har lav egenvekt. Aktiv I Oslo ble som seg hør og bør utstyrte med en Beaver Aktiv og dessuten med en kajakk.

Bom

Det er alltid viktig å planlegge en ekspedisjon godt, enten du har en strålende sponsor slik som oss, eller ikke. Vi prøvde så godt vi kunne, planla innkjøp, tre pils til hver, to flasker vin og ellers vann å drikke. Vannet i alle Nordmarksvannene er drikkevann av beste merke. Det er faktisk disse vannene som gir drikkevann til Oslos befolkning. Folk pleier å si at Akerselva starter ved Puttmyrene, nedenfor Svarttjernshøgda. Dette er en talemåte, men vannet blir i alle fall ledet ned til Maridalsvannet og deretter inn i rør og ut av springene i Oslo. Når du padler i Nordmarka kan du bare ha med deg en kopp, strekke hånden over ripa på kanoen, fylle koppen og drikke. Det sparer tid og sørger for at du kan reise ganske lett.

Vi hadde pakket massevis av god og næringsrik mat, inkludert en kilo flesk. Dessuten var fire digre sjokolader, epler og kjeks pakket i kjølebagen. Alle tre hadde ekstra skift med klær i absolutt (håpet vi) vanntett forpakning, i tilfelle mye skulle gå galt. Alle hadde et lass med nye, rene og tykke ullsokker. På en kanotur blir du nesten garantert våt på bena og det beste er egentlig bare å la skoene være så våte de vil og heller skifte til tørre sokker i ny og ned. Det går ypperlig bare du bruker skikkelig ull. Da fryser du ikke selv om tærne kan bli ganske rynkete etter hvert. Vi hadde Nordmarkskart i vanntett kartmappe, oransje nødfløyte med kompass og signalspeil, samekniver, økser, sager, førstehjelpsutstyr, solkrem, gnagsårplaster og verktøy. Ingen ting var overlatt til tilfeldighetene. I bilen til Kristian fra Beaver lå det padleårer, bensinbrenner, gassbrennere, gasslykt, kanotraller og redingsvester. På hengeren lå to kanoer og en kajakk. Det var meningen at Kristian og Kim skulle bli med oss å padle på det første vannet.

Så viste det seg at vi hadde bommet, på et par viktige områder i planleggingen. Vi hadde ikke sjekket hvordan forholdene var på det stedet vi skulle padle fra. Litt talentløst om jeg skal si det selv. Kristian ble litt lang i maska da vi tok av fra Jevnaker og skulle til å kjøre skogsbilveien opp til Tversjøen. Siden formen vår bar preg av all tiden foran skjermen, hadde vi bestemt oss for å jukse litt og starte turen vår fra vann nummer tre. Ved bommen var det et uvelkomment skilt hvor det stod at veien til Tversjøen var stengt. Veien er fire-fem kilometer lang, og stupbratt. Det var helt uaktuelt at vi skulle trekke kanoene opp den veien til fots.

Vi får prøve å kjøre opp likevel, sa jeg temmelig flau. Det var jeg som var veiviser og som hadde planlagt å starte fra Tversjøen.

Jeg burde ha tenkt på at veien kunne være stengt. Den er ofte det i april og mai, fordi den har blitt ødelagt av snø og ikke minst snøsmelting. Jeg hadde bare glemt det, det var mange år siden jeg hadde vært på disse kanter, særlig på denne tiden av året. I det vi satte oss inn for å prøve å forsere den stengte veien. Kom en eldre mann på scooter nedover.

Dere kan ikke kjøre opp her! Det er umulig å komme fram, sa han bestemt.

Karl Sigurdsson var en ekte innfødt på 85 år. Han hadde vært en tur oppå Holoa, kunne han fortelle, men selv om han var veldig blid holdt han på sitt når det gjaldt veien.

Er det du som er sjefen her? Spurte jeg.

Jeg bare stilte det spørsmålet jeg alltid forteller selgerne våre at de skal stille til alle potensielle kunder. Det er nemlig viktig å forsikre seg om at man snakker med beslutningstager. Og som alltid… Karl Sigurdsson begynte å småflire, alle gjør det.

Nei, nei. Jeg er pensjonist jeg. Jeg har jobbet som urmaker her på Jevnaker, men nå er jeg pensjonist. Men jeg jakter på elg ennå, har jaktterreng inni her.

Karl ville gjerne prate og fortalte oss historier fra den gang han var skolegutt og skulle samle planter til herbarium. Han kom tilbake med en plante han hadde funnet oppi lia rett der oppe, som var så sjelden at den ikke stod i floraen.

Vi kalte den St.Olavsblom, sa han stolt. Men, sa han, er dere sikre på at isen er gått?

Var vi det?

Egentlig ikke.

Vi måtte kjøre ned til Jevnaker igjen og opp til Olimb, derfra kunne vi kjøre en annen skogsbilvei inn til Høgnes og rundt Mylla til parkeringsplassen ved Trantjern. Det var en annen og litt mer tungvint rute og turen ville bli litt lenger.

Vi var atter ved godt mot, dette var jo en ekspedisjon og hva er vitsen med en ekspedisjon hvis den ikke skal foregå i ukjent terreng? spurte vi oss selv. Ingen vits i det hele tatt og vi var tross alt på jakt etter overraskelser og utfordringer.

Oslomarka er et viktig friluftsområde

Vi beundret utsikten over Mylla fra bilen. Mylla er et av de største vannene i marka, det er 1,7 kvadratkilometer. Vannet ligger nord for Bislingflaka og danner nordgrensen til Nordmarka. Nordenden av Mylla er et eksklusivt hytteområde. Her har blant annet Gro Harlem Brundtland og rederne Pål Caspersen og Morits Skaugen jr. flotte hytter. Skistjerner som Odd Martinsen og Tore Gullen er også blant dem som koser seg på hytter ved Mylla. Ivar Formoe som omkom på tragisk vis da han gikk gjennom isen på Store Sandungen før jul hadde også hytte på Mylla.

Nordmarka og resten av Oslomarka utgjør 0,4 prosent av Norges areal, og er turområde for over en million mennesker. Hele marka er dessuten et viktig skogdriftsområde. Nesten fem prosent av alt tømmer som blir hugget i Norge blir hugget i Oslomarka. Det er på grunn av tømmerhugsten at skogsbilveiene innover i marka er anlagt. Derfor er det få veier som går tvers igjennom marka. De går rett og slett inn til hugstfeltene og stopper midt i skogen. Fra Jevnaker og Lunner i nord det går an å kjøre et stykke innover i Nordmarka. De andre stedene er veien stengt med bommer. Oppe i nord går det an å kjøre helt inn til Mylla Dam på østsiden av Mylla og dessuten opp til Bislingen Fjesllstue fra Grua. Inn til Tversjøen og Gjerdingen kan du kjøre fra Jevnaker. Dette er kjærkomment for mange siden det er svært bratt og tungt hvis man skal ta seg frem til fots.

Om vinteren har Skiforeningen skibusser til Bislingen og Ringkollen og om sommeren sykkelbusser til Mylla Dam og Tversjøstallen.

Skal du kjøre må du imidlertid unngå vårløsningen, i motsetning til oss.

Har vært her før

Jeg har vært i Nordmarka før, i yngre år drev jeg og arrangerte turer for grupper. Vi drev et firma som het Natur-Eventyr. Det er lenge siden, men disse nordlige delene av Nordmarka vekker utallige minner. Det kjennes deilig å ha en slik skog, der jeg har vært på setrene, besteget toppene, sovet under trærne og stirret på stjernene i utallige netter. Der oppe er Puttmyrene, hvor vi en gang famlet oss frem midt på natten. Der er Trantjern, hvor vi hadde det aller første skøyteballet vårt og på Trantjern Gård hadde vi gjester som bodde og som spiste fårikål. Jeg minnes flere ettermiddager da jeg stod på kjøkkenet samme med Solveig Ødegård og laget fårikål til gjester som skulle komme med hest og slede langs Mylla. Solveig var født på Trantjern og gikk på skole ved Mylla, hun tilbrakte hele sitt liv her i skogen, bodde alene og tok imot gjester helt til hun var 90 år. Solveig Ødegård er død nå og Trantjern Gård ligger øde.

Jeg har ridd rundt Mylla i full galopp på travhestene til Svein-Arild Gulheim. Jeg har kjørt sulky rundt Ølja med de samme hestene. På Mylla har jeg gått på ski, skøyter, padlet og på odden har jeg bodd i mange netter. Jeg har fisket i det vannet, svømt i det og kjørt hundespann på det. Vi arrangerte mange kanefarter fra Høgnes og inn til leirer ved Trantjern eller Ølja. At kanefarten fra Høgnes er verdens vakreste er jeg fortsatt overbevist om. De var ubeskrivelige, det var gnistrende kaldt, utsikten var fantastisk, veien var svingete og det gikk raskt unna. Dombjellene klang og hestene prustet mens faklene kastet flakkende skygger over skogen. Det er til Ølja vi er på vei nå, til den gamle leirplassen vår. I 1996 bodde jeg 40 vinternetter på det samme stedet. Det er rart å tenke på, det er ti år siden vi la ned Natur-Eventyr nå, men skogen er den samme.

Farvel til sivilisasjonen

Nei, Nordmarka er ikke ukjent territorium for meg, men det er det for mine to ekspedisjonskamerater. De er også ganske ukjente med padling. Selv kan jeg heller ikke huske siste gang jeg padlet kano, jeg har ikke blitt yngre på de siste ti årene og formen er absolutt ikke som den var.

Vi er derfor takknemlige for litt kursing fra våre to guider. Etter litt padledemonstrasjon og innføring i bruk av bensinbrenner vinker Kristian og Kim farvel. Marcus padler kajakken uten bagasje og Vincent og jeg padler av gårde i kanoen. Han sitter foran, nokså skjelven og temmelig forberedt på årets første bad. Jeg sitter bak og får øyeblikkelig grepet om styretakene. Padling er visst som sykling. J-tak styrer fortsatt kanoen til den siden du har åren og L-tak til den motsatte. Det går veldig greit, men var virkelig kanoene så ustabile før? Jeg er ikke redd for ikke å finne veien. Jeg vet hvor utsettingsstedene og ilandstigningsstedene er i alle vannene. Jeg vet hvor det er fine leirplasser. Jeg har et indre kart over Nordmarka inne i hodet mitt som forbløffer meg med sin detaljrikdom. Ved Gåslungen er det ekkel mudderbunn husker jeg og sivet i Finntjern er det en labyrint. Og ved enden av hugstfeltet ned mot Skarvvann er det mye mygg og maur.

Ølja til Tversjøen

Ølja er et ganske lite vann, og vann nummer to på den klassiske kanoturen. De aller fleste padler tvers over Mylla, hopper over Trantjern og setter kanoen ut på Ølja. Noen velger å hoppe over Ølja også. På vestsiden av Ølja er det en fin sommerleirplass hvor det er plass til store telt og fint å gå i land med kano. Derfra går det også en merket natursti opp til Svarttjernshøgda, som med sine 717 meter er Nordmarkas høyeste topp. På toppen er det et utkikkstårn som på klare dager gir deg utsikt helt til Gaustadtoppen i det fjerne.

Vi var over Ølja på noen minutter, og helt uten uhell. På den andre siden satte vi båtene våre på hjul for første gang og fikk en liten forsmak på strevet med først å bære bagasjen og så kanoen og kajakken. Deretter måtte vi sette båtene på trallen og til slutt fylle opp kanoen med bagasje. En av oss gikk foran med tauet rundt skuldrene og en gikk bak og dyttet. Det er viktig å stabilisere bagasjen godt, slik at kanoen ikke tipper for mye verken den ene eller andre veien. Når bagasjen er stabilisert på denne måte triller kanoen nesten av seg selv på flatmark. Litt tyngre er det oppover, og hvis du ikke vil løpe i nedoverbakkene må du holde igjen litt. Kajakken, som var uten bagasje var lett å trille, Marcus syntes nedoverbakkene var verst.

Store utfordringer på Tversjøen   

Tversjøen var ikke snill mot oss denne aprildagen, først kunne vi ikke kjøre opp, og da vi kom frem til Tversjøstallen gjennom skogen, stirret vi ut på et vann som for en stor del var islagt. Vi satte oss ned ved bredden og spanderte på oss turens først øl, mens vi klødde oss i hodet. Tversjøen er et veldig populært vann blant folk på Jevnaker, om sommeren er det mange som bor i telt på de fine stedene rundt vannet, som er et populært fiskevann. En egen fiskeplass er tilrettelagt for handikappende.

Vi bestemte oss for å driste oss ut på vannet. For å komme frem padlet vi et langt stykke langs land, der det ikke var is, men ved enden av vannet var vi nødt til å padle tvers over for å komme oss til den andre siden.

 

 

Profesjonelle ispadlere

Til å begynne med gikk det lett å padle gjennom isen som var tynn og sprakk opp rundt oss. Etter hvert ble det verre og verre. Vincent stod på kne foran i kanoen og hugget løs på isen med åren. Han hogg så isbitene fløy gjennom lufta. På det tykkeste var isen over 20 centimeter. Vi utviklet etter hvert en teknikk som gikk ut på å padle av alle krefter slik et kanoen gled så langt som mulig opp på isen. Vekten av kanoen fikk isen til å synke og vannet til å strømme opp på isen. Deretter hugget vi alt vi kunne rundt oss og så rygget vi tilbake og tok ny fart opp på isen. På denne måten kom vi noen meter lengre for hver gang.  Kajakken hadde ikke disse isbryteregenskapene og Marcus måtte følge etter oss. Han måtte dessuten passe på å holde seg unna oss hver gang vi rygget. Det var definitivt en skikkelig ild (is)-dåp for Vincent og Marcus. Verst var det for Marcus som måtte vente ganske passivt mens vi hogg i isen og holdt oss varme. Han begynte å fryse. Vi hadde besluttet å ikke bruke klokken på turen, men følge naturens og våre egne rytmer. Vi ville spise når vi var sultne og sove når vi var trøtte eller når det ble mørkt. Vi klarte å leve etter dette mottoet den første dagen og natten, så derfor vet jeg ikke hvor lang tid vi brukte på å forsere Tversjøen. Det føltes ut som om det tok mange timer.

Vår egen lille øy i Skarvvannet 

Lettet trakk vi kanoene på land og trillet noen hundre meter til stien ned til Skarvvannet, vann nummer fire. Vårt indre ur fortalte oss at vi ville ha pølser surret i bacon med sprøstekt løk og kald øl. Vi satte derfor kursen mot absolutt nærmeste leirplass og det ble en liten øy midt i Skarvvannet. Vi hadde en strålende kveld med pølsene våre og fikk prøvd fiskestanga. Riktignok fikk vi ikke noe fisk, men vi fikk kastet litt.

Fiske i Nordmarka

Alle som er over 16 år må ha fiskekort for å kunne fiske i ferskvann i Norge. Oslomarka Fiskeadministrasjon (OFA) administrer fisket i store deler av Nordmarka. Det vil si de deler av Nordmarka som hører til Oslo. Jevnaker Allmenning og Lunner Allmenning selger fiskekort til de nordligste delene. Du kan kjøpe fiskekort for OFAs områder på nettet via Inatur. Fiskekort for Jevnaker og Lunner allmenninger fås kjøpt ved veibommene på vei opp til Høgnes, Tversjøen og ved Mylla Dam. Det er tillatt å fiske fra båt, altså fra kano på de fleste av vannene vi har omtalt. Nøyaktig informasjon om dette finner du på fiskekortene.

Fugler i fleng

Vi så ikke på klokken, men det ble mørkt og vi krøp ned i soveposene, med fulle klær for det var ganske kaldt. Det ble en urolig natt. Jeg lå på en kul som fikk meg til å trille ned på enten den ene eller andre siden. Stadig vekk havnet jeg halvveis oppå stakkars lille Vincent, som vekket meg høflig og spurte om jeg kunne flytte meg litt. Ganske så tidlig, lenge før grålysningen, ble vi vekket av lyden fra store vinger, det var orrfugler som kom for å leike og spille på den bittelille øya vår, eller deres egentlig. Øya var ikke mer enn ti meter bred og femten meter lang og det virket som om fire-fem orrhaner hadde leiken sin der.  Marcus hadde mareritt om orrfugler inni soveposen sin, jeg tenkte på å liste meg ut for å titte, men det var mørkt og kaldt. Jeg lå og funderte på hvor klærne mine kunne være og vips så sovnet jeg igjen. Lydene nøt vi i hvert fall og vi forstyrret ikke fuglene som holdt på rundt teltet vårt til sola stod opp. I det samme orrfuglene gikk og la seg satte småfuglene i gang med morgenkonserten.

To frokoster

Da Vincent og jeg tumlet øre ut i sola, svimle av for lite søvn trodde vi det var langt på dag. Vi tippet, jeg trodde ti, Vincent trodde halv tolv. Vi forlot konseptet med indre ur og tok en titt på mobilen. Klokken var ti på sju! Vi pusset tenner i solskinnet og vasket fjeset i det kalde Skarvvannet. Jeg dro liggeunderlaget mitt ut i solen og Vincent fyrte opp bensinbrenneren, kokte kaffe og stekte turens første runde med flesk til oss. Slike turmorgener er vidunderlige. Det er så rolig, livet er så lett å leve og Marcus sov og vi trengte ikke skynde oss noe sted. Heldigvis hadde vi planlagt med tre overnattinger og hadde tid til mange kopper med kaffe og til å la kaffen trekke ordentlig før vi drakk den. Vi hadde tid til å lukte den nykokte kaffen, til å se på maurene som krabbet rundt i solen og til å kaste litt med stanga og gå sakte rundt i leiren. Da Marcus stod opp hadde vi tid til å være sultne igjen og til å spise enda en runde med steikeflesk og til å drikke enda mer kaffe.

Det beste med naturen er, bare å være der, synes jeg, å være i ro på et sted. Livet får en annen mening, stresset forsvinner og det er bare primærbehovene som teller; mat, søvn og varme. Når primærbehovene er dekket er

alt bra, det finnes ingen bekymringer. Verden utenfor er langt borte og kan ikke plage deg der inne i naturen, telefonen virker ikke og folk må klare seg uten deg for en stund.  Jeg blir et snillere og bedre menneske hvis jeg får ta meg en tur inn i naturen en gang i blant. Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Spør jeg meg selv.

Skikkelig teambuilding

Vi slet ganske mye på turen, det var arbeid å gjøre hele tiden og tidvis tungt, vått og kaldt. Vi sov dårlig flere netter samtidig som vi måtte være fysisk aktive og holde på med ting vi ikke var vant til. Det var mange utfordringer, med kartet, isen, teltplugger og brennere. Vi måtte skaffe ved og lage mat på bakken. Vi måtte holde orden på alt utstyret og hjelpe hverandre med å finne samekniven, lykta, sokkene og fyrstikkene. Til tross for tidvis stress, at vi ble ganske slitne og at ingen av oss tre hadde vært på tur sammen før, fungerte samarbeidet prikkfritt. Det var ikke antydning til krangling eller misstemning, bortsett fra en liten kartdisputt mellom Vincent og meg på Katnosa. Bedre teambuilding enn en kanotur gjennom Nordmarka skal du lete lenge etter. Vincent og jeg ble godt kjent med Marcus som vi ikke kjente så godt fra før. Vi lærte at han var selvstendig og flink til å lage mat, hadde skikkelig orden i sakene sine og var godt forberedt og gjennomtenkt i alt han gjorde. Vi lærte at han dessuten er en racer med øks og sag og elsker bål.

Jeg trodde jeg kjente Vincent veldig godt, tross alt har vi jobbet sammen i to år og eier ikke bare ett men to firmaer i sammen. Hans Marius, den tredje eieren, Vincent og jeg har vært med på mye sammen. Vi har jobbet natt og dag, hatt oppturer og nedturer, vært på byen sammen, vært skikkelig fulle sammen, vi har kranglet og vi har vært enige. Jeg trodde jeg viste det meste om han, men han overrasket meg. Han hadde mye større fysisk utholdenhet enn jeg trodde og stod virkelig på hele veien, satt foran i kanoen og padlet og padlet uten stans. Han hoppet på land og trakk kanoen langt opp på land og tok de tyngste løftene for meg hele tiden. Når vi trillet kanoen trakk han hele tiden, jeg har ikke tall på hvor mange jeg har vært på tur med folk som later som om de trekker, folk som later som om de bærer, som setter seg ned når de tror du ikke ser dem og overlater de verste jobbene til deg. Verken Vincent eller Marcus prøvde noen gang å sette seg ned for å vente på at jeg skulle lage mat eller rydde opp i leiren, tvert imot. Begge to var på hele tiden og prøvde seg ikke på noe unnasluntring eller på å sørge bare for seg selv, eller seg selv først. Et par ganger var jeg mest sliten (jeg er jo en dame på snart 39 og de er unggutter i 20-årene) og de hadde ingen problemer med at jeg hvilte litt mens de jobbet videre.

Det jeg ble aller mest imponert over var Vincent i Gåslungen. Det var i hvert fall mest uventet. Der vi setter kanoene ned i Gåslungen er det svært grunt med stinkende og ekkel gjørme. I yngre år pleide vi å stå i gjørme nesten til livet mens vi dyttet kanoer med tunge mennesker som ikke ville bli våte og fulle av gjørme ut på åpent vann. Aldri har en eneste av kundene tilbudt seg å hoppe ut i gjørma. Vincent gjorde det. Vi fikk Marcus ut uten problemer, men kanoen vår var så tung at den satt skikkelig godt nede i mudderbunnen. Både Vincent og jeg gikk i gjørme til knærne og dyttet. Jeg forberedte meg på hoftedybde etter at Vincent satte seg i, men han sa:

Sett deg oppi, du! Selv om han satt foran og det egentlig var lettere for meg å dytte og det var min jobb.

Ja disse to guttene er bra folk, med masse motor, utholdenhet, omtanke, teamspirit og godt humør.

Flere forslag til teambuidling

Nordmarkas vakreste

Skarvvannet er vakkert. Ved vannet ligger Holoasætra, en setergrend med kunstnerisk historie. På slutten av 1800-tallet kjøpte grosserer Wiborg fra Kristiania Holoa og gjorde stedet til et treffsted for Norges kulturpersonligheter. På Holoa var folk som Hans E. Kinch og Johan Borgen gjester, og Hans Jæger skal ha skrevet deler av ”Fra Kristianiabohemen” på sætra.

Så vakkert som det enn er, er Skarvvannet bare en forsmak på Buvann og Pershusvannet. I enden av Skarvvannet er det fort gjort å løfte kanoen og kajakken over demningen som ble bygget i1890 og vips så er vi på et av de vakreste stedene i marka. Pershusfjellet er en stupbratt vegg som kaster seg ned i vannet og store kampesteiner er kastet opp langs land. Mellom Buvann og Pershusvannet er det et kanalaktig sund som er så utrolig vakkert at det tar pusten fra de fleste. Det vrimler av vakre steder i naturen og i marka, men akkurat dette er magisk. Det er noe av det peneste jeg vet og jeg gleder meg alltid til å komme dit. Pershusfjellet har fantastisk utsikt, men er ganske utfordrende å bestige. De fleste starter fra Tversjøstallen og går oppover ryggen og opp og ned i tverrdaler og juv. Pershusfjellet er også populært blant klippeklatrere.

På den andre siden av Pershusfjellet ligger Sinnerdalen, et av markas fjerneste steder og en av inngangsportene til Spålen-Katnosa naturreservat. Naturreservatet ble opprettet i 1995 og er på 18.499 dekar. Halvparten av reservatet ligger i Ringerike Kommune og resten i Oslo og består som navnet tilsier blant annet av vannene Katnosa og Spålen. Ved enden av vannet Sinnera et steinkast fra Spålen ligger en avDNT Oslo og omegns fineste utleiehytter; Sinnerdammen. Hytta er en gammel jakthytte med et lite kjøkken og et stort rom som er kombinert stue og soverom. To digre innebygde køyesenger byr på fire til åtte sengeplasser, avhengig av hvor gode venner man er. Køyene er en og en halv seng brede.

Se flere hytter til leie i Oslomarka.

Tilbake til Pershus, det er vanskelig å si hva som er det vakreste vannet. Jeg er glad i Ølja også. Der oppe ser marka nesten like vill ut, men på en annen måte. Så er det Katnosa da, stort og uendelig vakkert, eller hva med selve Spålen. Vincent falt

ned på Pershusvannet som det vakreste, tror jeg. Marcus vaklet mellom fjordaktige Bjørnsjøen og idylliske lille Finntjern. Jeg tror jeg synes Pershusvannet er penest, men det er vanskelig å velge.

Vi holder god fart over Pershus og Finntjern, finner veien lett mellom sivet og hakker oss lett gjennom isen som ligger inntil land på alle vannene. Bæreetappen ned til Aklangen går greit, vi trenger bare å bære bagasjen. Kanoen og kajakken lar seg lett trille på de solide trallene til Beaver Kanosenter. Trallene var virkelig toppen og skapte ingen problemer for oss. De falt ikke av uansett hvor tøft terreng vi trillet dem over.

Har du ikke vært på Katnosa?    

.”Den har liksom ikke vært ordentlig i Marka den som ikke har vært på Katnosa” skriver Odd Wivegh i boken Markagleder.

Nå er vi ved Katnosa, det vil si vi sitter på en stein og spiser lunsj ved bredden av Aklangen, og er snart på Katnosa. Vi har akkurat sett huldra. På vei oppover stien etter at vi hadde båret ned bagasjen og skulle hente båtene, kom en ung dame ruslende nedover. Hun snakket ikke til Marcus eller meg, men vekslet noen ord med Vincent som var lengre bak på stien og så mindre og snillere ut. Da vi kom ned igjen med båtene var damen borte, stien stoppet der ved Aklangen. Hvor var hun? Vi ble enige om at det var huldra, men da vi hadde padlet hundre meter bortover Aklangen så vi en liten koie. Slåene var fra og strømper hang til tørk utenfor. Hun var det eneste mennesket vi hadde sett på et døgn.

Det er en lang padletur over Katnosa til Leveringsvika, som naturlig nok er et perfekt landingssted for båter. Vi bestemmer oss likevel for å padle omveien bort til Spålselva og se om vi kan et stykke oppover. Munningen av Spålselva skal være en av de beste fiskeplassene i marka. Det viste seg å bli for slitsomt å komme oppover i elva, siden vi måtte over en tømmerstokk. Ingen av oss orket å vasse, så vi gav opp og padlet forbi vakre Katnosa Gård som kneiste stolt og rød over oss og vannet. Ved enden av vannet slo vi opp teltet og Marcus laget turens gourmetmiddag til oss. Det var koteletter med hvitløk, potetstappe, paprika og rødvin til.

Hjertet av Nordmarka

Katnosa regnes som hjertet av Nordmarka, lengre inn kommer du ikke. Katnosa er et finsk navn som så mange av de andre navnene i marka. Finnene var de første fastboende i marka og navn som Finntjern, Finnstad og Finnerud sier en del om det. Det gjør også Hakkloa og Katnosa som er finske navn. Finnene bosatte seg i Nordmarka på 1600-tallet. De hadde først bosatt seg i Värmland og i de grensetraktene mellom Norge og Sverige som heter Finnskogen. Fra Finnskogen vandret noen finner sørover og slo seg ned i det ubebodde Nordmarka. Finnene drev med det som kalles svedjebruk, de brant ned skogen og sådde rug i asken. Dette gav svært gode avlinger, marka var dessuten full av vilt og fisk så finnene i Nordmarka levde antagelig godt.

Gutta på Katnosa

På Katnosa Gård lå Fridtjof Nansen i treningsleir før sine polferder ved flere anledninger. Katnosa byr også på spennende krigshistorie. Sandvikshytta som i dag er serveringssted og resten av Katnosaområdet ble under hele annen verdenskrig brukt som forlegning av ”Gutta på skauen”. Det var Milorgs gruppe D13 som hadde base i området. Gruppen plukket opp slipp som ble gjort fra fly over marka. På det meste var det 100 gutter som bodde på skauen ved Katnosa.

Katnosa Gård er viktig for friluftslivet

I tidligere tider var Katnosa et viktig sted for turfolket, der var det både mat og overnatting. Nå for tiden er Katnosa Gård utleid til private og turfolket får sin servering på Sandvikshytta som ligger vest for gården. Sandvikshytta er åpen på lørdager og søndager i skisesongen. Det har vært en heftig strid mellom turfolket og Løvenskiold som eier gården. Gården er nå leid ut og leieboerne har ønsket å få skitrafikken vekk fra gården. Skiløypene er derfor lagt utenfor. Den siste tiden det var servering på selve Katnosa skjedde serveringen i et rom på låven.

Denne omleggingen av løypene, for at privatlivets fred ikke skal forstyrres av friluftfolket, er lite populær blant markavenner. Det har alltid vært mulig for turfolk å besøke de gamle markaplassene og treffe fastboende der som de kan slå av en prat med.

Bruk mot bevaring, friluftsliv og økonomi det er mange hensyn i marka

Nordmarka er et enormt verdifullt område og det har til stadighet vært stridigheter rundt bruk og bevaring av marka. Konsernet Løvenskiold-Vækerø, som eies av Carl Otto Løvenskiold eier store deler av Nordmarka. Løvenskiold forvalter store resurser i form av skog og bygninger og leier blant annet ut så mye som 200 hytter og koier til fritidsformål og 100 boliger, blant disse er det 30 tradisjonell markaplasser. De fleste bygningene i marka er bygget i perioden fra 1900 til 1950

Les om Nordmarkas eiere og kampen om verdiene i Nordmarka

Lang trilling

I stålende sol tar vi fatt på turens lengste trilleetappe. Det går nedover mot Sandungen og veien er lett å gå. Noen steder så lett at vi morer oss med å løpe så fort vi kan med kanoen trillende mellom oss. Vi tar oss tid til en avstikker inn til Katnosdammen, det er ingen folk der, og vi har ikke nøkkel men utdoen er åpen. Etter mange dager i skogen, kan det å ta en tur på en utedo være skikkelig luksus. Tunet på Katnosdammen er som alltid trivelig og vi koser oss med litt kaffe mens vi beundrer demningen både fra toppen og bunnen.

Til venstre for veien vi rusler på ligger Katnosfjellet og Kjerkeberget.  På toppen av Kjerkeberget går grensen mellom Lunner og Oslo, Kjerkeberget er med sine 629 meter over havet derfor Oslos høysete fjell. Vincent, Marcus og jeg krysser grensen nede på veien og er atter tilbake i Oslo.

Finn Oslos høyeste topper

Blir det Cola i skogen?

Nesten nede ved Sandungen går det av en blåmerket sti til et av markas lekreste steder, Kvernhusfossen. Kvernhusfossen er en skikkelig frådende foss, som Katnoselva kaster seg ut på i sin ferd fra Katnosa til Sandungen. Det går en ypperlig blåmerket sti langs hele Katnoselva. Stien kan virkelig anbefales, den er en av markas mest spektakulære. Vi lar oss imidlertid ikke friste i dag. Det er cola på Sandungen Gård som frister meg, den colaen pleier å være så god. Jeg forteller Marcus og Vincent om folkene på Sandungen Gård, Svein og Mona som drev med travhester.

Jeg er ikke helt sikker på om det er servering der lenger, tror det var noe bråk om det. Tror kanskje de måtte legge ned serveringen.

I gamle dager har jeg sittet på kjøkkenet på Sandungen og fått varmet føttene og tørket klissvåte sokker. En gang jeg var på krepsetur oppe i Daltjuven og det pøsregnet kom Mona opp med bilen og hentet meg og teinene. Det er vel fire år siden jeg var på disse kanter sist gang. Den gangen treff jeg verken Mona eller Svein, men det var selvbetjening av brus på låven. Det var bare å forsyne seg av brus og sjokolade og legge pengene i en boks.

– Sånt går an her dypt inni marka, sier jeg til Vincent og Marcus.

Tomt på Sandungen

Sandungen gård ligger sentralt til midt i Nordmarka, og er knutepunkt for trafikk både sommer og vinter. Gården er en av de aller største i Marka, og ble trolig ryddet av finner på 1600-tallet. I mange år var det den kjente markafamilien Finstad som regjerte på gården. Mang en skiløper har sittet på kjøkkenet her og snakket med Sverre Finstad og hans mor Mathilde og senere med Svein og Mona Johnsen.

Vi setter fra oss båtene ved veiskillet og trasker oppover veien mot den forlokkende røde gården. Gjerdene ser forfalne ut og det er ingen hester som beiter. Vi synes gården ser fraflyttet ut. Kan det være at det ikke bor noen her lenger? Det står en bil utenfor og det gjør oss glade. Marcus titter inn av vinduet for å se etter navn på kjøretilatelsen, vi er litt skeptiske når det gjelder om vi skal gå inn på tunet. Gården ser så forlatt ut, og mens vi står der litt tafatte kommer en mann gående ut fra tunet. Han bærer på et stiskilt, rekker oss hånden og hilser.

Men det bor da folk i marka

Det er Åge Thoen som bor i et av husene litt lengre oppe samme med sin kone Kjersti.

Det bor ingen her nå, sier han

Gjør det ikke? Jeg som lengtet sånn etter cola, sier jeg

Gå opp til kona mi, dere. Hun er hjemme jeg skal ringe og si at dere kommer

Kan vi det?

Ja, jeg kommer snart, skal bare flytte dette stiskiltet, vi skal legge stien utenom tunet her

Åge er stirydder i området og tar seg av merking og annen rydding forDNT Oslo og omegn. Vi er egentlig vitne til et vemodig historisk øyeblikk. Enda en gammel sti skal legges utenfor en av de gamle markeplassene. Over tunet på Sandungen har vandrere gått i uminnelige tider. Samtidig er det hyggelig at fortsatt finnes folk som bor i marka og som tar imot oss byfolk med stor gjestfrihet.

 

Gjestfritt i skogen

Kjersti og Åge tar vare på gamle markatradisjoner når de byr oss på cola, kjeks og kaffe ved bordet utenfor den idylliske rødmalte stuen de leier av Løveskiold. Ekteparet slår seg ned og forteller om livet i skogen.

Dette er en gammel drøm for oss. Vi flyttet hit da barna ble store og flyttet for seg selv, sier Kjersti.

Ekteparet har bodd ved Sandungen i to år, begge arbeider i Oslo. Åge som lærer på Fagerborg Videregående skole og Kjersti som interiørarkitekt på Ris.

Er ikke reiseveien lang? Undrer Marcus

Ned da, vi kjører gjennom skogen og slipper blant annet unna rushtrafikk. Snøryddingen er dessuten bedre her enn i byen på grunn av skogsdriften, vi har aldri blitt værfaste, smiler Åge.

Begge virker blide og fornøyde, de har ikke angret et sekund på at de slo seg ned langt ute i skogen. De bor midt i orreleiken og treffer stadig på dyr fra skogen som kommer helt ned til huset. Ikke er det ensomt når det gjelder folk heller, på veien rundt Sandungen raser det syklister i hele sykkelsesongen. Det er tidlig på året ennå men vi ser en og annen syklist fare forbi.

Av og til er det veldig bra at det bor folk i marka

Kjersti og Åge hjelper av og til syklister med sykkelproblemer og andre som er litt på villspor.

Her i høst, da jeg var alene hjemme uten bil og Åge hadde bestemt seg for å overnatte i byen, skjedde det noe rart, forteller Kjersti

Sent på kvelden hørte jeg stemmer og noen som banket på. På trammen stod to kalde og slitne damer i 60 årene. De lurte på om det var langt til Kikutstua. Stakkars damer, de hadde gått fra Mylla og gått mye feil på veien.

De to damene var heldige og fikk komme inn i et varmt hus og fikk overnatting av Kjersti. De hadde nok overlevd om ikke Kjersti hadde tatt dem i hus, men de hadde blitt fullstendig utslitte, mener Åge. Neste dag var de svært takknemlige for å bli kjørt til Sørkedalen. Damene hadde fått nok skogstur for denne gangen.

Nordmarka syklubb

Kjersti forteller at hun skal på syklubb senere denne kvelden, damene som bor i Nordmarka har syklubb i ny og ne. Selv om det er et stykke til nærmeste nabo, tre og en halv kilometer til naboene ved Sandungskalven og en hel mil til neste treffer de sine naboer med jevne mellomrom. Det er 20 damer som er med i syklubben.

Hvor mange folk er det som bor i Nordmarka? Spør Vincent

Kjersti og Åge teller på fingrene. Det er folk på Sandungskalven, fire familier på Hakkloa, folk på Trehjørningen, Mago, Kikut, Ørfiske, Fyllingen, Bonna, Bjørnholt, Kobberhaugen, Finnerud, Studenterhytta, Ullevålseter, Blankvannsbråten, Skjennungstua og Maristua. (Hvis noen er glemt er det undertegnedes skyld og ikke Kjersti og Åges). I alt kommer de til at det må dreie seg om 40 fastboende i Nordmarka.

Funny og huggormen

Familiens katt rusler dovent rundt i sola, og er ikke så veldig glad i fremmede.

Hun heter Funny, det er en engelsk variant av Funni, hun er nemlig funni’ i skogen, sier Åge.

Plutselig har Funny, funni’ noe selv. Det er en diger huggorm. Vincent spretter etter med kameraet, for ta bilder av en skikkelig kamp, men Kjersti er ikke glad. Hun er slett ikke sikker på om Funny vinner kampen, men siden Funny ikke liker innblanding gir hun opp jakten og virker litt irritert over å ha blitt forstyrret av Vincent.

 

 

Smakfull hytte

Vi har hørt mye om Løvenskiolds hytte ved Sandungen, og siden vi vet at det ikke er noen der tar vi turen nedom. Det er kanskje ikke helt lov, men vi er reportere på ekspedisjon. Hytta er skikkelig fin, synes vi. Den passer inn i marka og selv om den er lekker er den ikke prangende. Vi tar en røyk på trappa i sola og nyter den fantastiske utsikten over Sandungen.  Snart rusler vi ned mot kanoene, det tar tid å møte hyggelig folk i skogen og vi må ta årene fatt.

Rundt Skysskafferodden

På Sandungen møter vi vinden for første gang. Det er ganske friske bølger rundt båten og vi holder oss nære land, padler tett inntil den odden som kalles Skysskafferodden. Odden har navnet sitt fra den gangen vandrere kunne få båtskyss over de store vannene i Nordmarka. Den gangen gikk du ut på Skysskafferodden og ropte over vannet til folk på Sandungen Gård at du trengte skyss. Det er skysskafferodder ved Katnosa og Hakkloa også, Vi har våre egne båter og trenger ikke skyss, men vi titter over mot Sandungen Gård og palasset til godseier Løvenskiold. Vi besøker heller ikke Skysskaffertjernet som ligger midt på odden og som man kan padle inn på via et nesten usynlig sund. Det er langt på dag og vi begynner å få dårlig tid.

Vi tenker likevel litt på at det etter sigende spøker i Skysskaffertjernet, det er helst på torsdager. Da kan du treffe det skrikende gjenferdet etter en tjenestegutt som skal ha blitt druknet i tjernet. Morderen var finnen Tharald som drev Sandungen Gård for 300 år siden. Tharald skyldte gutten flere års lønn og sparte pengene på denne måten. Asbjørnsen skrev om spøkelset på Skysskafferodden i sitt eventyr fra Nordmarka; En natt i Nordmarken.

Når vi først padler på går det raskt og snart kan vi sette båtene på hjul og trille forbi det lille samfunnet der det bor fire familier ved Hakkloa. Hakkloa padler vi på en halvtime eller så, men til parstua vil vi!

Nesten for sent til Kikut

Det er noen kilometer med trilling bort til Kikutstua, og innen vi er fremme er den selvsagt stengt. Heldigvis finnes det et rom med selvbetjening og vi klarer å skrape sammen mynter til både kaffe og eplemost. Kikutstua er Skiforeningens flaggskip i marka. Skistua stod ferdig i 1926. Den er bygget til friluftsformål og har i motsetning til de fleste andre markastuene ikke vært en gammel markaplass. Da turtrafikken startet opp i Nordmarka var det i begynnelsen de folk på gårdene som serverte og innlosjerte turfolket. Utover på 20-tallet ble imidlertid trafikken så stor at det ble behov for et eget sted til skiturister og vandrere. Godseier Harald Løvenskiold stilte en tomt ved Bjørnsjøen til disposisjon. Stua har hele tiden vært i Skiforeningens eie og drives av et bestyrerpar, i det siste har dette vært Ane Moe og Knut Arne Løite.

Kikutstua er et populært serveringssted sommer som vinter og stua er også et populært overnattingssted. Det er også mulig å arrangere seminarer og kurs med aktiviteter som sykling og kanopadling på Kikut.

En annen kveld, men ikke denne

Mens vi drikker eplemosten forteller jeg Marcus om den gangen barna var seks og ni år og vi måtte søke nødly på Kikut. Den kvelden var det iskaldt og helt stummende mørkt.

Det var en helt annen slags kveld. Nå er det vår, nesten sommer i marka og på vestsiden av Bjørnsjøen takker solen for seg, mens fullmånen stiger opp i øst. Utsikten over Bjørnsjøen der den strekker seg nedover mellom åsene som en miniatyrfjord er betagende fra terrassen. Kikutstua kneiser stolt over vannet, derfor er det ganske strevsomt å få kanoene ned til Bjørnsjøen. Det er en ubeskrivelig kveld, ingen av oss snakker. Lenge lar vi årene hvile og båtene gynge mykt i sjøen. Månen tegner en søyle av glitrende sølv på vannflaten. Vesthimmelen er gullfarget, trærne er mørke, vannet og himmelen skinner. Fisken vaker, med stille plask, ellers er det ingen lyder å høre, ingen biler, ingen mennesker, ingen vind. Det er helt stille i skogen. Vi kjenner pusten bli dyp og rolig, hjertet sakner farten. Det er magiske minutter. Jeg kunne sittet der resten av livet og sett på månen og vannet.

Det kan vi jo ikke, natten senker seg brått over Bjørnsjøen og det blir kaldt. Mørkt blir det ikke denne kvelden, men vi padler fort til enden av sjøen. Slitne leter vi etter en leirplass. Til slutt finner vi en, men det er temmelig vått over alt og vi er slitne.

Stuper i posen

Vi har lengtet lenge etter middag, men plutselig er vi så slitne at vi ikke orker å lage mat. I stedet spiser vi sjokolade og kjeks. Det er for kaldt til at vinen frister også, selv om vi har laget et stort bål. Vi slukker bålet og kryper inn i soveposene. Neste morgen våkner vi på langt mindre magisk vis. Det er grytidlig og iskaldt. Denne leirplassen ligger i dyp skygge om morgen. Vi er gjennomkalde, det har vært frostnatt og telt og soveposer er fulle av rim. Vannstanden i Bjørnsjøen er høy og vi ligger på en tørr flekk omgitt av rimete myr. Ingen av oss orker tanken på å være på leirplassen, så vi pakker sakene så raskt vi kan, uten å spise frokost. I stedet trekker vi kanoen og kajakken opp til solen på Bjørnholt. På veien opp blir vi varme og livet blir godt å leve igjen.

Siste fleskebit på Bjørnholt

På Bjørnholt er det serveringssted, som er åpent i helgene og et hyggelig tun med bord og benker. Vi slår oss ned og fyrer opp gassbrenneren, steker flesk og koker kaffe. Bjørnholt er navnet både på en gård og en liten grend. Gården er drøyt 150 år gammel og eierens familie har holdt til i Nordmarka fra 1600-tallet. Gården ble skilt ut fra Løvenskiold-eiendommen i 1988. Allerede i 1919 var det turist og serveringssted på småbruket. I dag er det gårdsdrift og dyrehold på gården. Bjørnholt tilbyr overnatting og selskapslokaler som egner seg til låvedans, sommerfester og julebord for å nevne noe. Bjørnholt har dessuten kanoutleie, men husk å forhåndsbestille.

Mens Marcus, Vincent og jeg koser oss med turens siste frokost, blir det rent folksomt i den lille bygda. Minibusser kommer kjørende oppover veiene fra Maridalen med skolebarn ombord, for på Bjørnholt ligger Nordmarka skole. Det har vært skole her siden 1900. Tidligere var Nordmarka skole for fastboende barn. Dem er det ikke så mange av lenger, så nå kommer elevene med minibuss.  Nordmarka skole er en avdeling under Sollerudstranda skole og gir et tilpasset undervisningstilbud til elever som av ulike grunner ikke finner seg til rette i den ”vanlige” ungdomsskolen. Skolen har undervisning i teoretiske skolefag, men også praktisk undervisning og friluftsliv på programmet. Ungdommene har blant annet muligheter til å lære seg hundekjøring og praktisk skogsarbeid.

Vi kom oss ikke til helvete

Etter maten er vi fylt av nye krefter, og planlegger derfor å besøke Bjørnsjøhelvet. Bjørnsjøhelvet var tømmerfløternes mareritt. Det er en 800 meter lang frådende slukt hvor Bjørnsjølva stuper ned mot Skjærsjøen. Over helvete er det en hengebru. Hengebrua er skummel sier folk som har vært der, og vi ville gjerne en tur ut på den. Brua ble bygget på førtitallet da høyspentgaten ble anlagt gjennom marka. Vi studerte kartet nøye og gledet oss til å møte utfordringene fra tømmerfløterhelvete, men selv om vi trasket gjennom myrer og kravlet ned bratte steinurer og fant elva fant vi ikke helvetet. Vi kastet bort mye tid og ble ganske slitne, men som de sier så var det jo en fin liten fottur.

Gjørme og fløting

Det er en ganske drøy og litt kjedelig trilletappe fra Bjørnholt til Gåslungen. På disse veiene merker du godt at du ikke er i dypet av Nordmarka lenger. Vi treffer folk, helst på sykkel med få minutters mellomrom. Ved Gåslungen strevde vi oss gjennom den tidligere nevnte gjørmeutfordingen der Vincent viste seg som en sann gentleman. Vi traff forresten en skikkelig stor huggorm også, som lå og solte seg akkurat der vi ville sette ut båtene i gjørma. Marcus måtte dytte den flere ganger med åra før den skled sin vei på fredelig vis.

Mellom Gåslungen og Øyungen er det også en utfordring. Vannene henger nesten sammen, bare avbrutt av en demning som enten kan forseres med slitsom klatring med kanoer og bagasje eller med litt risikabel fløting. Jeg har aldri prøvd noe annet enn risikabel fløting, og om sommeren er det helt greit, i hvert fall hvis noen er villige til å bade litt. Vannet var iskaldt og vi var ikke lystne på å svømme. Ved hjelp av vår utstrakte teamånd og bitte litt kjefting fikk vi buksert både kano og kajakk over uten at vi ble alt for våte.

Ekspedisjonens endestasjon

Når demningen er forsert, er Nordmarka Classic nesten over. Da er det bare å padle over vennlige Øyungen. Vannet, som er fullt av øyer, og kler navnet sitt, ligger bare to kilometer fra parkeringsplassen på Skar innerst i Maridalen og er et populært utfluktssted. Langs hele bredden ser vi folk som fisker, bor i telt og nyter vårsola. Til Øyungen er det mange som drar på skoleturer, på begge sider av vannet er det mange store og flotte teltplasser som egner seg for større grupper. Trilleturen ned til Skar er raskt unnagjort, det går nedover hele veien.

På parkeringsplassen venter Vidar og Marcus fra Beaver tålmodig, de har ventet ganske lenge. Vi er noen timer forsinket, turen nesten til helvete tok lang tid, det samme gjorde fløtingen, men disse friluftsfolkene er vant til slikt og tar ventingen med stor ro.

Vår ekspedisjon gjennom marka er over – vi takker Beaver Kanosenter og Bison Telt for støtten. Vi ønsker dere, kjære trofaste brukere lykke til på ferden gjennom marka i sommer. Håper at vår beretning og vår utholdenhet har vært til inspirasjon for dere.

 

Flere bilder fra turen