Idun Osnes og Leif Riksheim skal ut å leve livet på gata i Oslo i syv dager og syv netter.
En av de første menneskene 19-åringene møter er en Hare Krishna-tilhegnger som deler ut flyers om gratis vegetarmat. Det kan kanskje komme godt med.
Foto: Lene Haug, Aktiv I Oslo.no (CC-lisens | Flere størrelser)
Av sted til hjemløsheten
19-åringer på vei til hjemløsheten i Oslo. Uten penger, men med skjult filmkamera, skal Leif og Idun prøve tilværelsen som uteliggere i Oslo i syv dager og syv netter!
De to ungdommene tar imot hver sin flyer fra en oransjekledd person som hyller Hare Krishna. Flyeren lover bort gratis mat. Idun og Leif ser litt fortapte ut, men så retter de skuldrene.
- Vi stikker bort under broene på sjøsiden og ser om vi treffer noen folk som vi kan komme i prat med, de er allerede blitt forvandlet til en slags gatebarn.
Med to bittesmå sekker på ryggen trasker de av sted over plassen foran Oslo S, forbi Tigeren og ser seg ikke tilbake,
Jeg står igjen med en ganske stor klump i halsen.
- Hva har jeg gjort? Tenker jeg og vil rope dem tilbake.
I syv dager og syv netter skal 19–åringene Idun Osnes og Leif Riksheim bo på gata i Oslo sentrum. De har ikke med seg en krone, kun klærne de går og står i, en lommekniv, tegnesaker, en ukulele og en mobiltelefon som de ikke får bruke annet enn i nødsfall og til å ringe redaksjonen i Aktiv I Oslo.no med en gang om dagen.
- Husk at dersom dere ikke har ringt før to hver dag, så ringer vi politiet! Var min avskjedsord til dem. Hørte de meg?
Skjult kamera
Idun og Leif har med seg en viktig ting til, et lite videokamera som skal brukes til å dokumentere de syv dagene.
Dette prosjektet, er som så mange andre prosjekter, resultatet av ville tanker i litt for sene timer over en pils for mye. Akkurat nå virker idéen usedvanlig dårlig. Visst er de voksne, så vidt, og foreldrene deres har gitt sitt samtykke og de har jo mobiltelefonen, men jeg føler meg veldig ansvarlig (uansvarlig) som redaktør for å ha sendt en liten jente og en tynn gutt ut i Oslos underverden alene.
Tror det blir lett
- Jeg er veldig optimistisk, erklærte Idun til meg en halv time tidligere da jeg hadde avskjedsintervju med de to våghalsene i trappen inne på Oslo S.
Leif og Idun møtte meg kampklare med de få eiendelene de hadde lov til å ha med seg og hodet fullt av planer.
- Jeg tror ikke dette blir vanskelig, sa Idun.
Leif var også full av selvtillitt og mente at det kom til å bli lett å skaffe mat.
- Men jeg tror det blir mye arbeid med å overleve. Jeg har lyst til å snakke med ekte bostedsløse. Tror at dette blir et slags eventyr for oss, når de syv dagene er over så kan vi dra hjem. Det kan ikke andre folk som bor på gata og det er selvfølgelig mye tøffere psykisk.
Både Leif og Idun trippet av iver etter å komme av gårde, de hadde nesten ikke tid til å snakke med meg. Stuntet hadde vært drodlet om i måneder og planlagt seriøst i flere uker.
- Hvordan skal dere klare dere med så lite? Er dette den eneste jakken du har? Ingen soveposer eller tepper?
- Jeg tror vi kommer til å bli overrasket over hvor lite vi egentlig trenger, sa Leif
- Jeg tror det kommer til å ligne litt på en festival, du savner senga, men det går bra, mente Idun som kom rett fra Roskilde.
Liker å gjøre ekstreme ting
Både Leif og Idun fortalte at de lenge har hatt lyst til å gjøre noe som dette, men at det var muligheten til få lage en dokumentar som var utslagsgivende.
- Jeg ville ikke gjort dette hvis det ikke var jobb, men jeg liker å gjøre ekstreme ting, sa Leif. Jeg ser på det som en personlig utfordring og har veldig lyst til å se hvordan det er å leve på gata i Oslo uten penger.
Det er to reflektere ungdommer som skal teste egne grenser, finne ut hvordan Oslo er fra en uvant vinkle og dokumentere det hele under veis.
Leif satt og testet filmkameraet, det var viktig å sjekke at utstyret var i orden. Vi hadde avtalt de skulle møte en av oss litt mer voksne en gang om dagen, og at vi skulle ha med oss et tomt minnekort og et fulladet batteri. Dessuten skulle vi ta med oss minnekort fulle av råfilm fra dagen før tilbake på kontoret til forsvarlig lagring og oppbevaring. Det ville være en katastrofe hvis filmopptakene forsvant og det er fort gjort å miste eller bli frastjålet ting for folk som bor på gata.
- Vi tenkte i skulle sove på skift, sa Leif. Vi er klar over at det er annerledes å bo på gata for oss enn for dem som pleier det. Vi har jo ikke noe rusproblem, det har de fleste andre. Så det kommer ikke til å bli realistisk på den måten, men vi håper jo å treffe folk vi kan snakke med om livet de lever.
- Vi har lyst til å prøve hospits en natt, men jeg lurer på om det kanskje er triveligere å sove ute, sa Idun tankefullt.
Idun og Leif
Idun og Leif er klare for Uteliggerliv og er ivrige etter å komme av gårde
Hvem er de så disse modige to 19-åringene. Helt som alle andre er de ikke, det vet jeg. Begge to har jobbet i ungdomsredaksjonen til Aktiv I Oslo.no fra de var 16 år og gikk i første klasse på medielinjen på Elvebakken Videregående skole.
Uteligger Idun Regine Osnes
Idun Regine Osnes ble født i Ålesund men vokste opp på Solemskogen og har vært journalist hos oss.
- Jeg er glad i å reise, spontan, sosial og utadvendt. Jeg er veldig aktiv, har vært med på Elvebakkenrevyen, i elevrådet og i Elevorganisasjonen.
Idun er stadig på farten, fra det ene til det andre og har også jobbet som snowboardinstruktør.
- Jeg kunne godt tenke meg å jobbe med dokumentarfilm etter hvert, men først skal jeg ha et sabbatsår, jobbe i barnehage eller noe, spare penger og så vil jeg reise!
Idun er den mest rastløse i ungdomsredaksjonen. Hun liker ikke å sitte stille lenge av gangen, hvis ting går for tregt begynner hun å trippe. Jeg antar at hun kommer til å like et liv på loffen i Oslo.
Uteligger Leif Andrés Riksheim
Leif Andrés Riksheim er merkelig nok også født i Ålesund. Han er halvt honduriansk og har levd et omflakkende liv. Han har bodd i Honduras, Bergen, på Tåsen, Tøyen og i Bærum. Foto er Leifs store interesse og han er en svært dyktig fotograf sin unge alder til tross. Også han har lyst til å jobbe med dokumentarfilm, men vil ha et hvileår før han søker Westerdals.
- Jeg vil tjene penger og etter jul skal jeg og kjæresten min reise til Honduras.
Leif blir også lett rastløs.
- Jeg trives egentlig ganske godt alene, selv om jeg er sosial også og liker å diskutere. Jeg tror jeg passer til dette. Jeg liksom aldri hatt noe hjem eller en kjernefamilie. Jeg kjeder meg hvis jeg må være på ett sted. Han så på meg med mørke uutgrunnelige øyne, men Idun hadde allerede reist seg. Hun stod som vanlig og trippet med splitter ny piercing i overleppa og luggen ned i øynene, som alltid med et smil om munnen.
- Hvordan blir det å være sammen 24 timer i døgnet? Jeg gir meg ikke, har liksom ikke lyst til å slippe dem av gårde.
- Det kommer til å bli fint, Idun er en veldig lett å være sammen med.
I siste liten kom jeg på å spørre Idun om hun hadde klokke, det var en av de tingene vi var enige om at de skulle ha med seg. Hvordan skulle de ellers få ringt meg? Idun er tillegg til at hun er rastløs ganske distre og klokka hadde hun glemt. Jeg tok av meg min egen og gav den til henne. Hun kastet øyeblikkelig et øye på den og begynte å ga mot utgangen, det hastet med å komme av gårde.
Jeg knipset noen bilder av dem, brettet lappen med telefonnumrene til mødrene deres på godt og puttet den i en sikker lomme.
Jeg er ganske nervøs når de forsvinner, men også svært spent på hva de kommer til å oppleve i denne byen. Oslo er min fødeby og jeg har bodd her hele livet, men jeg er sikker på at også jeg kommer til å få lære nye ting om Tigerstaden.
Det er derfor vi har startet prosjektet, for å finne ut hva som egentlig skjer når to ungdommer uten penger og eiendeler skal bo på gata i syv dager. Forhåpentligvis blir det film av det også, og denne filmen skal vi vise verden.
blog comments powered by Disqus