Torgrim Mellum Stene er spøkelsesguide på Folkemuseet.
Foto: Vincent Hasselgård

På spøkelsesvandring på Norsk Folkemuseum

En halvtime før vandringen og jakten på spøkelser skal starte sitter det allerede noen på bord og benker på området utenfor kaféen på Norsk Folkemuseum. Stemningen er allerede spøkelsesaktig og det kan virke som den kalde vinden er fylt med gjenferd. Det kommer stadig flere folk inn gjennom porten. Når klokken er blitt slagen og guiden kommer frem er det altfor mange forventningsfylte sjeler som vil være med. Nattens guide, Torgrim Mellum Stene, løfter lykten sin høyt opp og kaster lys over forsamlingen.

Stor interesse for spøkelser

”Dette ser ut som mye mer enn 30 stykker.” – Torgrim virker noe overrasket over den store oppslutning, men begynner kjapt å telle over for sikkerhetsskyld.

”Vi er 31!” roper en av de mange oppmøte. ”Det går greit!”

Forsamlingen humrer lett. Det blir konstantert at forsamlingen ganske så nøyaktig teller dobbelt så mange som det egentlig er plass til.

”Nå løper vi før det kommer flere!” Torgrim løper av gårde med lykten fremfor seg og forsamlingen følger på hakk i hæl. Lyset fra lykten er riktignok ikke flakkende, men det er likevel lett å trekke assosiasjoner fra vår guide til en lyktemann. Han tar oss tross alt med til Folkemuseets skumleste kriker og kroker.

Snubling, negler og ulykke

Vi gjør et stopp utenfor et toetasjes trebygg. Torgrim har fortsatt ikke helt funnet ut av hvordan han skal få gjennomført denne turen med så mange, men man skal da ikke gi seg før man har prøvd!

”Har noen snublet i dag?” Torgrim løfter igjen lykten og speider over gruppen, en som står nesten rett foran Torgrim løfter forsiktig opp en hånden og sier med lav stemme ”Jeg”.

I gamle dager var det slik at det å snuble, det var god nok grunn til å holde seg hjemme resten av dagen det. Og det var spesielt tidlig på morgenen det var farlig å snuble, det kunne fort bety ulykke resten av dagen, og ikke bare for deg selv, men for de rundt deg også! Samtlige tenker for seg selv ”Hei, jeg kan ikke komme på jobben i dag, jeg snubla i dørstokken på vei ut fra soverommet!”. Dørstokker var nemlig det verste! Folk trodde mye rart før i tiden. I gamledager altså. Ting som å klippe neglene var også veldig skummelt.

”Har noen klippet neglene sine i dag?” Torgrim ser utover publikummet sitt med nervøst blikk.

Jammen var det ikke et par som har vært dumdristige nok til å klippe neglene sine denne dagen, en fredag! Fredag var en veldig dårlig dag å klippe neglene på og mye skummelt kunne skje dersom du våget deg å gjøre dette. Det var også vanlig skikk å brenne neglene etter at de var klippet. Folk flest trodde nemlig det at i helvete bygde de et skip av døde menns negler kalt for Naglfar.

Vi går ikke inn i bygningen. Til det er vi for mange, men det forhindrer ikke lyktemannen vår å fortelle om skumle saker og ting som har hendt i huset. På kvelden etter stengetid går det vakter rundt for å lukke og låse alle dører, i dette huset har flere hørt noen løpe rundt i andre etasje, de har gått opp for å sjekke og ingen er der. Så har de gått ned igjen og plutselig hører de noen løpe ned trappene og ut.

Alskens farer og skrømt gjemmer seg i natten

Folk var ekstremt redde før i tiden, men det er jo ikke så rart, bare tenk på hvor skummelt det er å gå på utedoen på hytta en sen vinterkveld! Det var mørkt før. Mørkere enn det er nå. Det var ikke elektrisk lys, bare det flakkende lyset fra små flammer på stearinlys og litt større flammer på fakler.

Torgrim tar oss videre inn i mørket blant de gamle trebyggene. Det blir skumlere og skumlere jo mer vi går, det er stadig folk som snubler i et eller annet i høstmørket. Hele gruppen stopper opp utenfor et enetasjes bygg og Torgrim forteller om hvordan man best beskytter seg mot skrømt og demoner av ymse slag.

I julen var det (og er fortsatt) spesielt mørkt og dermed var ikke dette nødvendigvis den lykkelige tiden som den er i dag. Det var helt forbudt å gå ut alene på julaften, da var det 100% garantert at et eller annet skrømt eller lignende ville ta deg. Heldigvis hadde de på denne tiden en del triks for å beskytte seg mot onde ånder og diverse annet skummelt pakk. Jern var en viktig ingrediens i dette. Dører med jern på seg var veldig effektivt. For å være helt sikker på å holde det onde ute kunne man tegne inn snirkelmønster på døren slik at Djevelen, eller hvem det måtte være som kom på besøk en sen vinterkveld, ville sette seg fast i mønsteret og ikke klare å komme seg ut igjen. Var du ute og gikk alene i tussmørket måtte du alltid ha med deg en tollekniv, det var jo jern i bladet, slik at du kunne kaste den over for eksempel Nøkken, da ville han forsvinne! Skrømt tålte absolutt ikke stål!

Hvem skal dø?

I gamle dager var uventet død mye mer vanlig enn det er i dag. Folk ble oftere syke og man hadde ikke de legemidlene man har i dag for å kurere selv de enkleste sykdommer. Derfor hadde de metoder for å finne ut hvem som skulle dø i løpet av det kommende året. På nyttårsaften skulle alle sitte rundt stuebordet og mannen i huset ville da gå en runde rundt huset før han tittet inn gjennom stuevinduet. Da ville han se at en person ville mangle hode, og det var denne personen som ville dø.

Torgrim leder banden vår videre. Han fikler med låsen på en liten dør i et stort trehus. Omsider får han opp den store hengelåsen og da den gamle døren blir åpnet gir den fra seg et langt knirk. Alle sammen bøyer hodet og går inn, de fleste klarer seg bra, men et par stykker snubler på den høye dørterskelen. Torgrims trygge moderne lykt blir skrudd av til fordel for et par stearinlys som et par uheldige utvalgte blant publikum får holde. Hvis man var to stykker alene sammen på julaften kunne man tenne hvert sitt lys, og det lyset som brant ned først fortalte om hvem som ville dø først.

Drauger og gjenferd

BANK! Alle skvetter til. Torgrim gliser fornøyd,

”Hørte du den lyden en kveld, da skulle du absolutt ikke åpne opp! Da var det nemlig en draug som var på døren din.”

En draug er det samme som et gjenferd og gruppen får høre flere historier om folk som har vært utsatt for drauger. Vi blir også lært opp i håndtering av de døde. For å forhindre at folk skulle finne tilbake til huset etter sin død måtte de tas ut av huset gjennom en egen dør som umiddelbart etterpå måtte bli tatt vekk igjen etterpå, enten ved hjelp av å spikre opp planker eller bruke mur. Det var også veldig viktig at de ble ført ut med beina først slik at de ville bli forvirret.

Torgrim imponerer med sin fortellerkunst, for det er det dette er. Samtlige tilstede er hundre prosent oppslukt av hvert eneste ord som blir hvisket og ropt. Utrolige nedskrevne historier, sagn og myter, alt fenger i kveld.

Den unge presten

Vårt siste stoppested er et gammelt prestehus. Det er uten tvil det flotteste av byggene på gårdstunet på Folkemuseet. Den engelske hagen virker urovekkende på en måte. Om det er mørket, historiene vi har hørt eller om det er noe helt annet er ikke godt å si, men ettersom vi går igjennom hagen og opp trappene til det rødmalte huset går det frysninger gjennom spøkelsesvandrerne. Vi er nå utenfor et hus som ikke en gang museets direktør nærmer seg etter en ubehagelig episode som ikke kan ha vært noe annet enn et møte med ”den andre siden”.

I prestehuset foran oss bodde en gang en ung prest som hang seg selv da han måtte flytte fra hjembygda si, og sin store kjærlighet, for å utøve sitt embete. Historien sier at den unge presten var homofil, noe som var mye vanskeligere den gang enn i dag. Dette gjorde det nok ekstra vanskelig for ham og etter å ha vandret frem og tilbake på loftet en hel dag og natt bestemte han seg for å henge seg selv. Flere vakter på Folkemuseet mener å ha hørt ham gå frem og tilbake der oppe på loftet, noen har sjekket uten å ha sett noen der oppe, men straks de har gått ned så har lyden av fotskritt i etasjen over startet igjen.

De som turte fikk anledning til å gå opp den smale og bratte trappen til loftet. Gruppen på 60 mennesker var en liten tanke for stor for loftet. Det ble plass til alle, men vi fikk verken sett eller hørt spøkelset til presten.

Opplev spøkelsene på Norsk Folkemuseum selv

Spøkelsesvandring på Folkemuseet er ikke på programmet, men det kan ordnes for grupper som ønsker det. Da kan dere for eksempel kombinere spøkelsesvandring med et arrangement i Gjestestuene. Hvor Folkemuseet kan være behjelpelig med alt fra matservering til konferansierer og annet du måtte ønske deg.
Vi har også hørt rykter om at det er mulig å få overnatte i Prestehuset for dem tør…