Stine Mari Røverdatter har funnet sin hylle som daglig leder i Kanonhallen. Hun har god erfaring fra verv og organisasjoner og har byttet bort etternavnet Johansen – som ble for kjedelig. Foto: Andrea Brygard
Stine Mari Røverdatter lever enhver kulturarbeiders drøm
Stine Mari Røverdatter er bare 28 Ã¥r, men har allerede rukket Ã¥ gjøre seg stor erfaring innen konsert- og arrangørbransjen. I dag jobber hun som daglig leder i Kanonhallen pÃ¥ Løren, etter Ã¥ ha vært innom bÃ¥de Sosialistisk Ungdom, nattklubben BlÃ¥ og flere ulike interesseorganisasjoner. Vi møtte daglig leder Stine Mari – den eneste Røverdatter i verden.
Jeg møter Stine Mari i Kanonhallen på Løren, der hun tilbringer mesteparten av tiden sin. Kanonhallen er et stort konsert- og konferansested i gamle industrilokaler; det er høyt under taket og plass til ca 700 gjester. Her arrangerer Stine Mari alt fra konserter med Unni Wilhelmsen og Kammerokesteret til konferanser for større bedrifter. Og hun er nesten alene bak spakene.
- Jeg er den eneste fulltidsansatte her ja, forteller en blid og engasjert daglig leder som ser meget komfortabel ut i de store lokalene. Hun koker seg en kopp kaffe og setter seg ned i noe som ligner på en koselig blanding av stue og kontor.
Stine Mari Røvedrdatter er egentlig ansatt av Selvaag Eiendom som driver Kanonhallen, og med kun én deltidsansatt ekstra, har hun mye ansvar og stor frihet når det kommer til styring av Kanonhallen.
- Jeg gjør for det meste som jeg selv vil, og har startet endel prosjekter her selv. Jeg har så mye drømmer og planer, så mye jeg vil gjøre med Kanonhallen.
Variert hverdag
Stine Mari Røverdatter slår meg umiddelbart som en steintøff dame med stor viljestyrke og et brennende engasjement. Det skal tross alt endel lidenskap til for å kunne drive et sted som dette nærmest helt alene.
Hva går egentlig arbeidsdagen din ut på?
- Jeg gjør veldig mye forskjellig, og det er det som er gøy. Her har vi jo for eksempel mye seminarer, da rigger jeg bord, koker kaffe, ordner med mat og tar imot folk. Så produserer jeg endel arrangementer. Vi har jo hatt konserter med blant annet Mari Boine, Tommy Tokyo, Kammerkoret etc. Andre dager er helt annerledes; da sitter jeg med regnskap og budsjett og administerende oppgaver. Booker teknikere og folk på jobb, planlegger hva Kanonhallen skal være.
- NÃ¥r jeg begynte i mars var det for eksempel ikke en eneste skjøteledning her, fortsetter Stine Mari. – SÃ¥ jeg har fikset endel kan du si. Jeg driver og bygger opp en basic pakke med standard ting som bør være her.
Det er tydelig at Stine Mari legger ned mye tid både på og utenfor jobb. Hun tenker og planlegger mye, og telefonen står visstnok aldri stille, hverken dag eller natt.
Blir du ikke ensom her?
- Noen ganger. Men jeg prøver å avtale møter på de dagene jeg har lite å gjøre. Og jeg trenger dager for å lese mail, attestere regninger og så videre. Jeg blir fort distrahert i kontorlandskap.
Gikk på trynet
Og Stine Mari Røverdatter er absolutt ikke fersk i bransjen. Hun har vært innom mye og jobbet hardt. Litt for hardt. En gang tidligere gikk hun nemlig på en stor smell og måtte ta en pust i bakken:
- Jeg begynte som daglig leder på Blå i 2007 og jobbet der litt over to år. Før det var jeg veldig engasjert i ulike orgnisasjoner. Jeg har blant annet vært med i Changemaker og sittet i hovedkomiteen til Operasjon Dagsverk (OD). I 2003 reiste jeg til Sri Lanka med OD, og jeg har også deltatt i flere demonstrasjoner og fakkeltog. Så fikk jeg jobb i Kirkens Nødhjelp med å koordinere OD. Og det var etter det smellen kom. Jeg gikk skikkelig på trynet.
Stine Mari blir for første gang i intervjuet litt stille, mens hun tenker tilbake på den vanskelige tiden. Så fortsetter hun åpenhjertelig å fortelle.
- Jeg jobbet jo med veldig tunge prosjekter, ikke sant. Som barnesoldater og menneskehandel. Jeg skulle jo utrydde all fattigdom i verden! Så det ble litt for mye, og jeg sykemeldte meg på dagen.
Man skulle kanskje tro at en stor smell som dette fikk Stine Mari til å kaste inn håndklet for godt. Men neida, hun fortsatte å holde seg litt i gang, men flyttet fokuset over på noe helt annet.
- Jeg startet pÃ¥ bartenderskole, ler Stine Mari. – Jeg ville ha en “lettere” jobb, sÃ¥ jeg tok kurset og begynte Ã¥ jobbe pÃ¥ Café Sara. Rutinene mine ble da sÃ¥nn jobb-sove-jobb-sove.
Lever drømmen
En psykisk knekk som dette skulle likevel ikke ta gnisten fra en sterk og driftig jente som Stine Mari. Det tok ikke lang tid før hun igjen var engasjert i organisasjoner og kjempet for andres rettigheter.
- På Café Sara var det mange som mente mye. Etterhvert blandet jeg meg inn i samtaler jeg overhørte og ytret mine egne meninger. Så jobbet jeg litt med festivaler og sånn ved siden av. Begge deler førte til kontaktnettverk og videre ble jeg ansatt som økonomisjef i SU. Jeg involverte meg i Prosjekt 101. Her rettet vi søkelys på at ikke alt fungerte like godt som folk ville ha det til etter tusenårsskiftet i Oslo. At ikke alt var like glansfullt for alle, og at det fortsatt eksisterte store problemer for mange i Oslo.
Og så har du jobbet som daglig leder på Blå. Hvordan gikk det til?
- I Prosjekt 101 møtte jeg en som het Einar og vi ble kollegaer på Blå. Han anbefalte meg for en ledig stilling som daglig leder der, også kom jeg inn på intervju. Et veldig rart jobbintervju med masse kaos, det var jo litt kaos på Blå på den tida (2007). Mye konflikter og utflyttinger og sånn. De hadde ingen bookinger og få ansatte. Jeg måtte bare kjøre på og nå funker det jo som bare det. Da jeg fikk det til å funke, hadde jeg ikke noe mer å oppnå der borte. Jeg var ferdig. Drømmen var liksom oppnådd.
Så da begynte du i Kanonhallen. Skal du leve ut drømmen her også?
- Jeg kunne vært lat her, for det er ingen som vet når jeg kommer og går. Men det er ikke sånn jeg funker. Jeg har fått et kjempefint hus og et bra prosjekt her, som jeg skal gjøre så mye med. Jeg lever jo enhver kulturarbeiders drøm; jeg har fått lokalet og pengene til å bygge opp en identitet for Kanonhallen etter hva jeg mener fungerer.
Funnet sin hylle
Jeg merker selv at jeg blir ganske revet med ved bare å høre på Stine Mari prate. Jeg kan ikke hjelpe å la meg imponere av hvor engasjert og dyktig denne jenta er. Hun er vel nødt til å ha mye utdannelse for å ha kommet så langt?
- Nei, jeg har ikke noe utdannelse. Jeg har gått folkehøgskole og tatt noen kurs på BI. Organisasjonsfag og markedsføring. Men det har vært ved siden av jobb hele veien. Så har jeg alltid engasjert meg i ulike ting ved siden av skolen, og hatt mye fravær på grunn av dette. Også har jeg tatt en årsenhet i utviklingsstudier i Mexico. Men det er det.
Stine Mari vet ikke hva hun ville jobbet med om det ikke var dette. Hun sier hun har “funnet sin hylle”, og at hun har et langsiktig perspektiv pÃ¥ det hun gjør nÃ¥. Hun liker Ã¥ gjøre ting pÃ¥ sin mÃ¥te og har sine egne mÃ¥l innenfor arbeidet sitt. Jeg ber henne nevne noen negativer sider ved jobben sin. SÃ¥ mÃ¥ hun tenke litt.
- Hmm. Én ting er jo at jeg jobber hele tiden. Bartendere og bookingfolk er jo som regel ikke tilgjengelige før etter klokken 17. Mens andre er veldig tidlig oppe. Og det at jeg blir dratt tilbake i jobbmodus hele dagen lang, når folk ringer til alle tider. Eller kanskje det at jeg jobber alene. Det er jo helt klart en stor drivkraft i et større miljø, som jeg skulle ønske meg litt innimellom. Jeg kan lett drukne litt i eget arbeid.
Hvilke egenskaper vil du si kreves for å bli god i jobben din?
- Envnen til å tenke store linjer og små detaljer. Man må være flink til å planlegge, alt fra duker til regninger til bestillinger. Og systematisk. Jeg må skrive ned alt. På iPhonen og på lister, jeg har lister på absolutt alt. Ellers er det jo viktig å være utadvent, da man jobber med mye folk. Og man må like å ta i et tak. Jeg er selv med på alt fra å vaske opp til å gjøre alt annet foran en produksjon. Man kan ikke plassere seg selv på en pidestall.
Blir man rik av det?
- Nei, men jeg gjør faktisk litt andre ting ved siden av. Holder foredrag, jobber på festivaler og sånn. Både for å lære og å møte folk. Man blir jo litt skada når man er et organisasjonsmenneske som jobber så mye, ler hun.
MÃ¥ være litt “pÃ¥”
Stine Mari har flere tips til hvordan man kan få en jobb som hennes.
- Gjør ting! Engasjer deg og vær frivillig pÃ¥ festivaler. Skaff deg litt organisjonserfaring og se hva som kreves. Det finnes mange bra skoler, men det er vel sÃ¥ viktig Ã¥ vise engasjement ved Ã¥ faktisk gjøre noe. Du mÃ¥ ville det, og du mÃ¥ være litt “pÃ¥”! Det er en kynisk bransje og de som stÃ¥r pÃ¥ fÃ¥r være med videre. Man kan bli valgt bort pÃ¥ grunn av én dÃ¥rlig kveld, fordi det er et veldig lite miljø. Man har ikke rÃ¥d til Ã¥ ødelegge noe for seg selv.
Helt til slutt, Stine Mari Røverdatter. Kan du forklare etternavnet ditt?
- Ja, hehe det var ungdomsopprøret mitt. Jeg het egentlig Johansen, så skilte foreldrene mine seg og jeg synes det var veldig lite spennende navn i familien min. Jeg snakket litt med venner og de spurte hva jeg ville hett hvis jeg kunne velge helt selv. Vennene mine sa jeg var litt som Ronja, så jeg søkte etternavnet Røverdatter og tok det. Nå heter jeg bare det.
Stine Mari forteller at hun er eneste Røverdatter i verden og at det er fint for å bli husket. Hun har hatt etternavnet siden 2004 og har all hensikt i å ta det med seg videre i sin kulturkarriere.
blog comments powered by Disqus