En lang lang skitur for Ole og Linnea

Det hender en gang i blant at man kanskje tar seg snø over hodet, selv i Nordmarka. Da er det greit at det bor folk innpå skauen. Så da vi måtte søke nødly barna og jeg, i vinterferien, var vi vel ikke de første som har vært glade for å se lys i et vindu?

Stuene, og det er over 70 stykker av dem i Oslomarka totalt, har forskjellige kvaliteter og historier alle sammen. Langt fra de fleste har   fastboende, men alle de sytti nevnte kan om ikke annet på skisøndagene tilby en eller annen form for servering. Det har vært sunget viser, skrevet dikt og eventyr om dem som bor i skauen. Alle historiene er ikke gamle, min er helt ny.

God utgangsfartOle på skitur

Barna mine er seks og ni år. I vinterferien skulle vi gå fra hytte til hytte i Nordmarka, som er blitt så populært. Toget til Grua og drosje til Bislingen Fjellstue. Der overnattet vi, og startet friske og uthvilte. Første dag gikk lett som bare det, målet var DNT Oslo og Akershus lekre hytte, Katnosdammen.

Vi hadde ingen sterk mann med oss, så barna måtte bære ganske tunge sekker. Det blir litt å dra på, med mat for to dager, soveposer og ekstra klær. Yngstemann, Ole falt og falt, både i nedover-, oppover- og bortoverterreng. Han var like blid og stablet seg opp igjen med sekk og det hele. Vi brukte kortere tid en planlagt til Katnosdammen.

En litt overmodig beslutning

Dermed bestemte vi oss for Ã¥ gÃ¥ helt inn til Oslo neste dag, ikke noen “pysetur” til Stryken pÃ¥ oss. Det hadde snødd mye om natten og løypen ned til Sandungen var ikke brøytet, Dermed ble det Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ veien. SÃ¥ langt sÃ¥ bra, men det forsatte Ã¥ snø og blÃ¥se. Jeg hadde kommet til at den beste veien var over Sandungen og Hakkola. (To store Nordmarksvann, for dere som ikke har vært sÃ¥ langt inni marka som Linnéa og Ole) og derfra langs Myrtjern over GÃ¥slungen og Øyungen til Skar. Det var kortest og bød pÃ¥ minst oppoverbakker. De bratte bakkene over Kikuttoppen fristet ikke, selv om løypen over Sandungen ikke var brøytet. Det var en overmodig beslutning.

Dette liker ikke barnOle og Linnea

Barn liker ikke å gå i løssnøen over endeløst lange vann med bitende motvind og sno i ansiktet. Det tok laaang tid. Da vi tok lunsjpause ved enden av vannet var det allerede begynt å skumre. Selv om jeg jobbet som en helt og puttet begge barna i soveposene etter å ha kledd på dem alt de hadde av klær og mine også, og til og med laget et stort bål, ble de gjennnomkalde. Og det tok lang tid. Jeg hadde ikke sovepose og barnas var av barnetype. Forrådet av avispapir og universalbåltennere (stearinlys) var tomt. Det samme var matlageret og de små beholdt alt annet en soveposene på da vi begynte å gå igjen. Nå måtte vi frem. Vi var langt fra halvveis, og det var mer enn skumt. Mellom Sandungen og Hakkloa kunne vi ikke lenger lese skiltene eller se merker på trærne. Etter lang tid i løssnø på Hakkloa fant vi en oppkjørt løype. Da var det blitt så mørkt at vi ikke kunne se den, bare føle den, og jeg hadde ikke lykt. Vi hadde ikke sett et menneske hele dagen. Jeg skjønte at dette ville vi ikke klare.

Kikut

Vi besluttet å søke nødly på Kikut, visste det var stengt. Var det folk der? De siste kilometerene over land torde vi ikke ta skiløypa, for mørkt, vi tok veien. Bare da var jeg redd, barna hadde vært redde lenge. Jeg var livredd for biler. Hadde en foran og en bak, klar til å kaste dem inn i brøytefonnen hvis en bil kom rasende innover veien. Stanset og lyttet anspent, tok av meg luen for å høre bedre.

Lysene på Kikut var et herlig syn, og ansiktet til Knut Arne Løite som straks slapp oss inn det samme. Vi fikk middag og rom med oppredde senger og tykke, varme dyner. Enda det egentlig var stengt. Barna har aldri sovnet så fort. Vi fikk herlig frokost og matpakke. Løite fikk noen få hundre kroner, alt jeg hadde av penger, og var fornøyd med det. Summen var en tredjedel av prisen, men han ville ikke ha mer.

Det var for å hjelpe dere, ikke for å tjene penger! sa han.

Solskinn og boller

Turen fra Kikut til Sognsvann gikk som en drøm i sol og silkeføre, hvilken kontrast. Smilende mennesker overalt. Eneste skåret i gleden var at vi var blakke, men hva gjør det? Da jeg spurte, fikk vi både boller og kakao og solbærtoddy gratis på Kobberhaugen. Tusen takk! Fra Ullevålseter til Sognsvann var det ingen som ikke var minst fem år eldre enn dem som gikk fortere enn mine barn. De var blitt kjempeflinke på ski. Jeg var så stolt av dem. Det hadde vært en fin tur takket være folkene som bor på stuene i marka.