Nesbrurevyen 2012 - anmeldelse av The Loop Chicagokoden 1922

Familien Pelligrini med Don Guiseppe i ledelsen er ikke redd for å bruke hemmelige våpen i kampen om underverdenen. Foto: Leif Riksheim, Aktivioslo.no (CC-lisens | Flere størrelser)

Morderisk møte med Chicagos underverden

Nesbrurevyen tar oss med 90 år tilbake i tid og gir oss gjensyn med det glade 1920-tallet, men når ikke helt opp til gangsterglansen de ønsker å vise oss.

Familien Pelligrini har lenge lengtet etter å være ledere av Chicagos underverden, bare Al Capone står mellom dem og totalt herredømme. Løsningen er selvfølgelig klar: Capone må elimineres. Publikum følger spent med på familielederen Guiseppe Pelligrini og hans nærmeste venner og fiender i tiden før det store kuppet skal gjennomføres, men bak hans rygg legges onde planer for millionbyen og gangsterfamiliene.

Idé og konsept – karakter 4

For oss som satt klisteret til radioen og hørte på hørespillet Dickie Dick Dickens (Chicagos største gangster) er et konsept som dette fantastisk. Det fargerike 1920-tallet med sin dans og underverden er en godtepose for et teater, men om det gjør seg så godt som en revyarena er mer usikkert. Nesbrurevyens konsept og idé er nok med på å gjøre humoroppgavene vanskeligere. Med en så sterk historie og mye tekst blir sketsjene og de klassiske revyelementene litt borte, noe som gjør at forestillingen ikke når helt opp.

Likevel er konseptet grundig gjennomført, og plottet i seg selv spennende. Den røde tråden er også veldig lett å følge, og en lurer sjelden på hvorfor sketsjene kommer når de kommer, selv om overgangene av og til er litt tynne. For eksempel når Sheriffen sier: «Da blir du kjerringa med staven i kveld da», noe som blir fulgt opp med at koret synger «Kjerringa med staven», som vel er mer norsk fjellby enn amerikansk gangsterby, blir overgangen litt brå.

Lovens lange arm hviler aldri i Chicagokoden, men leverer Horatio Cane-øyeblikk gjennom hele kvelden.

Humor – karakter 4

Enkelte ganger glimter humoren skikkelig til gjennom vittigheter rundt «Den arabiske ligas» planer for å overta verden, eller deler av midtøsten. Heldigvis blir verden reddet av Obama kledd i Captain America-kostyme. Også ungdomsserien «Trekant» får gjennomgå stort i Chicagokoden, sammen med flere andre kjente tv-serier. Til tross for at de fleste av oss kjenner godt til disse seriene blir humortolkningen litt intern og publikum faller til tider litt av.

Revyen henter seg noe inn i andre akt hvor plottet rundt den store gangsterkrigen rulles opp, men aldri nok til å hente inn alle som falt av i første akt.

Skuespillere – karakter 4

Det er stor variasjon på skuespillerne. Carl Mclaren Berge som er hovedrolleinnehaver gjør en meget god jobb med materialet han har. Han og flere andre har godt kroppsspråk og holder seg i rolle selv om de danser og synger. Av og til blir det likevel vanskelig å høre hva de sier på grunn av dårlig artikulasjon og at det går litt fort i svingene under lange replikker. Et annet element som også virker forstyrrende er at skuespillerne aldri står stille, gjennom hele forestillingen beveger de seg konstant. Dette fjerner fokus fra replikker og humoren.

Alle skuespillerne var flinke til å holde seg i rollen og tilpasse kroppsspråket, spesielt Carl Mclaren Berge (t.h).

Musikk – karakter 5

Det er lite å si på bandet i denne revyen, alle låtene sitter som støpt både rytmisk og melodisk. Mange revyer sliter med å finne låter som glir over til neste sketsj eller fører videre poenget fra den forrige, men i Chicagokoden har de klart dette. All musikken virker nøye utvalgt og godt planlagt, men det som mangler er litt mer volum fra sangerne. Spesielt i koret, hvor er par av stemmene er veldig gode, men ikke kommer helt frem. Det er heller ingen ordentlig overture i starten av andre akt, med et så stødig band som dette ville nok en overture blitt veldig bra.

Dansere
Det er lett å la seg imponere av danserne i Nesbrurevyen.

Dansere – karakter 6

Dansegruppen imponerer gjennom hele revyen, fra første dansen hvor de to mannlige danserne viser fremragende teknikk og breakdance. Koreografien er alt fra enkel til full av kompliserte flipps og trinn. Lyset og musikken forsterker publikums inntrykk. I andre akt leverer to av danserne et nummer som er uten like, bevegelsene er gjennomførte og det virker til tider som at linjene deres strekker seg uendelig langt. Nummeret avsluttes med et spektakulært løft på nivå med løftet i «Dirty dancing». Nummeret er definitivt forestillingens høydepunkt, og bør sees.

Alle dansene er rytmisk gode og spennende å se på, men noen ganger kan det oppleves som at de kommer litt ut av ingenting og avsluttes litt raskt. Med så gode dansere som dette tåler publikum å se mer.

Tekster – karakter 3

De få gangene hvor forfatterne har tenkt revy over skuespill fungerer tekstene godt, men dette er en sjeldenhet i denne revyen. Ofte blir teksten rett og slett for lang og lik monologer. Også flere sketsjer har skrevet inn elementer som ikke hjelper humoren. I sketsjen om den arabiske liga er det skrevet inn en motevisning av heldekkende plagg og selvmordstigere, når en sketsj blir så lang er det lett å falle av.

Alle

Aktualitet – karakter 2

Det skal mye til for å kalle 1922 aktuelt, spesielt når ingen av sketsjene er basert på virkelig dagsaktuelle hendelser. Selv om Horatio Cane-referanser alltid er populært og fortsatt å se på tven kan ikke denne revyen kalles aktuell, men aktualitet er nok ikke det som har vært viktigst for tekstforfatterne.

Kostyme – karakter 5

En reise tilbake til 1920-tallet krever en skikkelig innsats fra kostymegruppen. Det viser de at de absolutt klarer gjennom de stilige dressene til gangsterne, for å ikke snakke om sheriffens bukse som er både tidsriktig og stilriktig. Midt i første akt kommer danserne ut på scenen iført magedansdrakter, som ser utrolig flotte ut og setter prikken over i-en i nummeret.

Likheten mellom skuespilleren og «Dr. House» i sketsjen «Doktor Hus» blir slående når han entrer scenen i et gjennomført og stilig kostyme. Gjennom hele revyen er kostymene passende både for sketsjen og skuespilleren.

Lys, lyd og scene – karakter 5

I det lyset går på for første gang ser vi en scene som er meget flott bygget opp mot Chicagos gater. Det er høye murvegger, men gateskilt hjelper til med å bringe publikum inn i plottet. Trappene som er bygget opp på hver side av scenen gir koret og danserne den perfekte inngangen til scenen. Et fargerikt og godt lysoppsett gir en ekstra gnist til hele revyen i alt fra dans og sang til skuespill. Det er aldri noe problem for publikum å se hva som skjer på scenen, eller å forstå hvilken stemning det skal være i sketsjen.

Spesielt i sangene blir lyden litt dårlig. dette kan ha noe med at mygger ikke er de beste mikrofonene for sang. Når det blir brukt mygg over håndholdt er det vanskeligere å høre både seg selv og bandet, det er da lett å bli usikker på om en synger rent. Likevel er lyden god i resten av revyen og spesielt i sketsjene og fellesnumrene er lyden flott.

Beste sketsj fra Nesbrurevyen 2012 (i følge revyen selv):

Totalopplevelse – karakter 4,22

En stor historie tar tid, tid en revy ikke har. I det den siste sangen er sunget sitter en igjen med en følelse at en spolte forbi mye av det som kunne blitt bra og som kunne vært morsomt i et skuespill, men i en revy ville det nok vært bedre med en litt mindre historie eller rett og slett et tema. Ideen bak denne revyen er nyskapende og frisk, men ville nok gjort seg bedre som et to-akters skuespill. Dog er det lett å se at det ligger masse god jobbing bak denne revyen både når det gjelder skuespill og scene.

Pausemat – karakter G
Kaffe, brus og kaker stod på menyen.

Orden og adferd – karakter G
Ingen forsinkelser på programmet.