FN flagg
FN står bak menneskerettighetserklæringen fra 1948.

Den 10. desember feires 60-årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring

Det var i 1948 at det viktigste dokumentet for menneskelige rettigheter (og kanskje det viktigste i historien) ble vedtatt av FN’s Generalforsamling. Det var Menneskerettighetserklæringen som først anerkjente dagens universelle rettigheter; menneskerettighetene er medfødt for alle og er et ansvar for hele det internasjonale samfunnet.

Historisk utvikling

Menneskerettene bygger delvis på filosofien som kalles naturrett-tanken om at mennesker har en universell natur som forutsetter visse goder for å blomstre. Selv om naturrettstanken kan spores tilbake til antikken kan det hevdes at Menneskerettighetene har sine konkrete røtter tilbake til Magna Carta fra 1215 som beskyttet folk mot de tyranniske monarkene. Men rettigheter som beskytter individer kom ikke før Uavhengighetserklæringen i USA 1776, samt det fundamentale dokumentet fra den Franske Revolusjonen 1789; Declaration of the Rights of Man and of the Citizen. Men fortsatt var disse ikke universelle, og med det ikke menneskelige rettigheter slik vi kjenner de i dag. Dette kom først med anti-slave bevegelser og arbeiderrett, i det 19. og 20. århundre.

FN ble etablert etter annen verdenskrig i 1945. Overgrepene mot sivilbefolkningen og enkelte folkegrupper under annen verdenskrig var mange og grusomme. Da statene møttes i San Francisco våren 1945 for å vedta en ny internasjonal verdensorden, FN-pakten, var det åpenbart at det var en målsetting å styrke individenes rettigheter og friheter mot overgrep fra statlige myndigheters side. En FN-komité bestående av representanter fra verdens største religiøse og etniske samfunn, utarbeidet det som i dag er kjent som Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Den universelle Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948. Dette var da en moralsk og politisk forpliktende erklæring og kunne med det offisielt skilte med at den hadde vunnet over all motstand og argumenter om relativisme og vestlig hegemoni.

Om Menneskerettighetene og FNs rolle

Definisjon av menneskerettighetene ble overlatt til FNs menneskerettighetskommisjon. Erklæringen fra 1948 ble skapt i et syfte om å oppnå universell respekt for, samt overvåkning av, menneskelige rettigheter og herunder fundamental frihet for alle, uavhengig av forskjeller som rase, kjønn, språk, religion etc. Umiddelbart etter den historiske begivenheten den 10. desember henstilte Generalforsamlingen til alle medlemsstater å bekjentgjøre Erklæringens tekst. Disse ble raskt profilert. Menneskerettighetene består av 30 rettigheter, hver og en like viktig. Mens en erklæring er ikke-bindende løfter mellom stater om konkrete tiltak, er en Konvensjon juridisk bindende avtale mellom stater som reguleres av internasjonal rett.

Etter vedtakelsen av denne erklæringen startet FN arbeidet med å utarbeide en juridisk bindende konvensjon om menneskerettighetene som statene kunne skrive under på (ratifisere), og forplikte seg til å følge. Etter hvert ble det klart at FN måtte splitte arbeidet med operasjonaliseringen av Verdenserklæringen i to konvensjoner. Etter 18 år, i 1966, kom to konvensjoner; FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt to tilleggsprotokoller som gir individer mulighet for å klage til Menneskerettighetskomitéen samt å fordømme dødsstraff.
Erklæringen og disse to konvensjoner er til sammen det som kalles International Bill of Human Rights. Selv om denne er tredelt er alle rettigheter tilknyttet hverandre og likestilte i følge Vienna Declaration and Programme of Action. Det er fortsatt lov med prioriteringer i lokale situasjoner. Et eksempel er Organization for Security and Cooperation in Europe (OSCE), Europarådet. Regionale menneskerettigheter er viktig av den grunn at de viser til spesifikke kulturelle perspektiver.

Det finnes i dag i alt åtte ratifiserte konvensjoner. Foruten de overnevnte har vi:

  • FNs konvensjon mot etnisk diskriminering (CERD), 1965
  • FNs konvensjon mot alle former for diskriminering mot kvinner (CEDAW), 1979
  • FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CAT), 1984
  • FNs konvensjon om barnets rettigheter (CRC), 1989
  • FNs konvensjon for å beskytte alle arbeidsmigranter og deres familiemedlemmer (CMW), 1990
  • FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2008)

Konvensjon som fortsatt venter på nok underskrifter er FNs konvensjon mot ulovlig bortføring.

FNs overvåkingsmekanismer for menneskerettigheter kan deles inn i to grupper; organer som ble opprettet under FN-pakten, og organer som opprettet under de ratifiserte konvensjonene
I den første gruppen finner vi FNs menneskerettighetsråd (dette har erstattet kommisjonen), spesialrapportørene, høykommissæren for menneskerettigheter, og underkommisjonen for fremming og beskyttelse av menneskerettigheter. I den andre gruppen har vi syv ekspertkomiteer som påser at medlemslandene overholder konvensjonene de har forpliktet seg til. Selv om stater primært har ansvaret for å implementere rettighetene har sivilsamfunnet, organisasjoner, regionale aktører og finans-institusjoner med mer også et ansvar for å se til at rettighetene blir holdt, samt si fra om de ikke bli det.

Norge og Menneskerettighetene

Norge har et betydelig engasjement for å styrke både FNs rolle i menneskerettighetene samt menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge. FNs menneskerettigheter er en del av det man kaller folkeretten (internasjonal lov). Hvis norsk rett er i strid med folkeretten, er norske myndigheter forpliktet til å endre norske lover slik at de kommer i overensstemmelse med folkeretten. Norge er i dag tilsluttet de fleste relevante menneskerettighetskonvensjoner og har gått et skritt videre: Gjennom menneskerettighetsloven (1999) har Norge inkorporert fire konvensjoner i norsk lov:

I Norge går de fleste ut fra at brudd på menneskerettighetene er noe som skjer alle andre steder enn her hjemme, men sannheten er at vi har noen problematiske områder vi stadig må svare for. Dette gjelder særlig hvordan Norge forholder seg til mennesker som er annerledes. Når det gjelder ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, er den, til tross for at det er kommet flere forslag om det, ikke inkorporert på samme måte som de overnevnte konvensjonene. Herunder kan det nevnes at samenes situasjon oppigjennom er ikke noe vi kan være stolte av, og som FN har gitt Norge streng beskjed om å forbedre.

Både FNs og Europarådets menneskerettighetsorganer har også påpekt forhold som:

  • sider ved vår asyl- og flyktningepolitikk
  • behandling av fengslede (bruk av varetekt og isolasjon)
  • manglende religionsfrihet (eks. KRL-faget, som nå omarbeides)
  • behandling av minoriteter (som romfolket, taterne og samene)
  • rasediskriminering
  • bruk av tvang i psykiatrien
  • lavere lønn etc til kvinner

Hvorfor menneskerettighetene er så viktige

Den Universelle Menneskerettighetserklæringen slår fast at alle mennesker er født frie og av samme verdi. Realiseringen av menneskerettigheter forutsetter demokrati, at folket tar del i forslag, avgjørelser og så videre. Den historiske utviklingen av menneskerettighetene er i stor grad et resultat av nettopp folkebevegelser, samt at også naturretten er brukt i å utfordre makten. Dermed er folkebevegelsen vital både i å utfordre de eksisterende maktstrukturer samt i å institusjonalisere menneskerettigheter.

Videre så er fred og demokrati fundamentale forutsetninger for bærekraftig utvikling. Bekjempe fattigdom og utviklingshjelp er i høy grad å realisere menneskerettighetene – disse inkluderer i tillegg til ”rett til” nemlig også ”frihet fra”, for eksempel sult og frykt. Menneskerettighetene vil sørge for at mennesker får dekket sine grunnleggende behov, beskytte folk fra grådighet og ondskap samt at man unngår konflikter som oppstår ved brist på å få disse behovene dekket.

Fortsatt får Menneskerettighetskommisjonen mindre enn to prosent av FNs budsjett. Med andre ord en lav prioritet.

Den 31. menneskerettighet og framtiden

En 31. menneskerettighet er i emning; retten til vann. De 30 artiklene vedtatt i 1948 dekket et bredt spekter av rettigheter. 60 år senere er 1 milliard mennesker uten tilgang til rent vann, og som et resultat av dette dør millioner hvert år. I tillegg er vann i høy grad blitt privatisert (ofte som en del av psykologisk krigføring), og blir med dette utenfor rekkevidde for mange. Dette er like absurd som å privatisere luft. Mennesker kan ikke leve uten vann. Som en følge av dette burde minst en artikkel bli tilføyet erklæringen angående dette. For dagens menneskerettighetssystem er ikke perfekt, og må jobbes med og kjempes for hver dag. I kampen for dette er informasjon fundamentalt.

Ønsker du mer informasjon om menneskerettigheter? I Norge er det mange instanser som jobber med dette. Norsk Senter for Menneskerettigheter, Human Rights House Foundation og FN-sambandet er eksempler på viktige aktører i informasjonsarbeid for menneskerettigheter. I desember arrangeres også en filmfestival, Human Rights Festival av Oslo Dokumentarkino og Human Rights House. Se Humanfilm.no for mer info.

Og husk: Nettopp din stemme er gull verdt!