PÃ¥ elvevandring mellom Huseby og Hoff
Kan Mærradalsbekken by pÃ¥ noe spennende da? Svaret er JA! Du befinner deg absolutt ikke i marka – likevel vil du oppleve fossefall og jungelstemning! I tillegg fÃ¥r du en helt spesiell kunstnerisk overraskelse. PÃ¥ denne turen gÃ¥r det an Ã¥ ta med bÃ¥de sykkel og barnevogn. Men for Ã¥ kunne delta i den helt store naturopplevelsen, er gummistøvler eneste mulige fottøy.
Ta Østeråsbanen til Hovseter stasjon. Gå til høyre ut av T-baneområdet. Du skal ha Persbråten videregående skole på venstre side og Huseby skole på høyre når du følger Gamle Hovsetervei til den møter Sørkedalsveien i et lyskryss. Kryss Sørkedalsveien og følg gangveien ca. 200 meter til høyre. Så dreier du ned til venstre der dalen begynner, og du vil oppdage Mærradalsbekken i fin flyt ut av en tunnel under Sørkedalsveien.
Jungelstemning
Dalen er tett, intim og frodig. Bratt opp på venstre side ligger Husebyskogen med gardeleiren, og enda brattere på høyre side går Ullernåsen. Her er vegetasjon i alle varianter så langt øyet rekker. Biltrafikk kan vi verken se eller høre. Ser man bort fra den fint opparbeidede turveien, gir naturen en vill og deilig jungelstemning. Turveien er belyst et kort stykke nedover, men lyktene hører til en skiløype som snart svinger av til venstre opp i skogen.
Trebroer og hospital
Den koselige gangveien bukter seg frem og tilbake over bekken ved hjelp av mange trebroer som er lagt nedover i dalen. Det gir fine variasjoner på turen, og man får mye kontakt med vannet.
Etter hvert ser vi Radiumhospitalets bygninger på venstre side av bekken. Litt tidligere har vi både sett og hørt Kolsåsbanen på en bro høyt over oss. Nedenfor Radiumhospitalet står vi plutselig ved den buldrende Ullernchausseen. Denne store veien kalles også Ringveien eller Ring 3. Her føler vi oss ubehagelig innhentet av sivilisasjonen, og det er bare å komme seg videre. Heldigvis er det undergang med fortau under Ullernchausseen. På den andre siden møter vi Veslekroken, og går til høyre for den. Så tar vi første vei ned til venstre, som heter Bekkefaret. Den går parallelt med Mærradalsbekken, men dessverre med hus og hager imellom. (Barnevogner og sykler må her følge Bekkefaret ned til St.Edmundsvei!)
Elvevandring på ordentlig
Vi med gummistøvler finner straks tilbake til bekken ved å spasere mellom to rekkehus, ned til bekken, klatre over gjerdet som beskytter beboerne, og fortsette vandringen midt i bekken. Dette er skikkelig elvevandring! Men du må ha høye støvler, og ikke være redd for å skli på sleipe steiner! Nå kan vi følge bekkens svinger og buktninger, og naturopplevelsen er stor igjen. Her er det også lett å finne et sted å spise matpakken, for det ligger gamle veltede trær over og langs bekken.  Etter hvert blir det litt tettere med hus og hager på høyre side av bekken, mens den venstre siden har mer friområde i form av skog og kratt.
Foss og Jartrikken
Plutselig hører vi lyden av en foss bak en sving, og begynner å glede oss til hva vi skal få se. Rundt svingen oppdager vi et flott vannspeil og i enden av det, en skikkelig «brusefoss». Dette partiet av  bekken ligger rett nedenfor en stor hvit funkis-villa med frodige grønne terrasser ned mot bekken. Sammen med fossen og det oppdemmede vannet, blir dette et stilig parkanlegg. Det mangler bare svaner for å gjøre det fullkomment. Nederste del av fossen forsvinner dessverre inn i et lite hull i en mur og blir ledet under St. Edmundsvei og et trikkespor, som svinger seg oppover mot Jar. Siden vi ikke kan krabbe gjennom dette lille hullet, må vi pent ta oss opp på bilveien. Det skjer ved en spennende balansering tvers over kanten av fossen der den stuper ned, og opp en kort men bratt skråning til St. Edmundsvei. Nå er vi nede ved Abbediengen, og det går an å avslutte turen og ta trikken hjem.
Kirkestien
Men det gjenstår en svært spesiell del, som er verdt å få med seg. Følg St. Edmunsvei ca.100 meter oppover til høyre. Der kommer Bekkefaret ned, og den krysser veien og trikkeskinnene. Følg Bekkefaret ned hvor den møter Ullernveien, og gå deretter rett til venstre.
Det ser ut som vi kommer inn på privat eiendom, men når vi nærmer oss en stor gul murvilla, ser vi et lite sk
ilt med en pil, hvor det står «Kirkestien». Her begynner en liten sti som heller nedover, med den gule villaen på høyre side. (Det kan være litt vanskelig for barnevogner og sykler akkurat her, de må kanskje bæres noen meter.) Snart ser vi Mærradalsbekken igjen. Den kommer fra venstre, ut av murhullet under trikkeskinnene og bilveien. Her renner den inn på privat grunn, som vi får lov til å passere gjennom.
Eksotisk kunst ved bekken
Vi vandrer under en portal med et skilt som pÃ¥ en vennlig mÃ¥te oppfordrer folk til Ã¥ ha hunder i bÃ¥nd. Og det er forstÃ¥elig, nÃ¥r vi befinner oss i en privat hage. Og dette er ikke en hvilken som helst hage! Den er full av eksotiske skulpturer – noen er til og med belyst. Her er figurer som forestiller mennesker og dyr, satt sammen av en masse rare materialer. “Gjenbruk” er et riktig uttrykk. For her er gamle og utrangerte bruksgjenstander tatt ut av sine opprinnelige funksjoner og satt sammen i nye geniale kombinasjoner. Denne kunstneren har en fantasi langt over gjennomsnittet!  Av materialer finner vi nøkler, vindushasper, messingbeslag, kraner, sagblad, spiker, vinballonger, tønnebÃ¥nd og mye annet.
Disse er montert på og i trestykker i ulike fasonger, som fremstår som dyre- og menneskekropper.
En rask kontakt med huseieren avslører at hele herligheten tilhører ekteparet Havgar, og at Øystein Havgar selv er den utøvende kunstneren. Han viser seg Ã¥ være tidligere banksjef – og tar seg tÃ¥lmodig tid til Ã¥ forklare at det slett ikke stemmer at alle bankmennesker er kjedelige og bare opptatt av tall. Vi oppfatter i farten at han er overraskende 77 Ã¥r gammel, før han tar oss med pÃ¥ en rundtur i hagen, der hver skulptur blir behørig presentert. Alle gjenstandene har Havgar dels samlet, dels gravd opp av hagen og tryllet dem om til kunstgjenstander.  Trestykkene er selvfølgelig funnet i Mærradalsbekken – rekende forbi rett utenfor familiens stuedør.
Velkommen tilbake
På vei ut av denne kunstneriske hagen passerer vi en utgangsportal bekranset av en frodig humleranke. I den henger det et skilt som ønsker oss velkommen tilbake. Er det rart vi trives her?  Men dette ser også ut til å være slutten på natur- og kunstopplevelsene for denne gangen. Nå forsvinner bekken gjennom andre eiendommer hvor vi tydeligvis ikke har noe å gjøre, og vi mister den av syne.
Kanskje vil den dukke opp igjen nede ved Bestumveien?
Vi er imidlertid fulle av inntrykk og meget fornøyde med alt vi har opplevd, og trasker ned Elmholtveien og Harbitzalleen til
Hoff stasjon, der Jartrikken tar oss med hjem.
blog comments powered by Disqus