Espen Kvark Kvernbergh - syvende far i huset og en kar med store drømmer.

Espen Kvark Kvernbergh – syvende far i huset og en kar med store ambisjoner. Foto: Erik F. Brandsborg, Aktiv I Oslo.no

Drømmefangeren

Instruktør Espen Kvark Kvernbergh om skolerevyer, drømmer og Meryl Streep

Jeg møter instruktøren til et aldri så lite intervju midt i en travel intensivuke. Kvernbergh er en slags «syvende far i huset» på Elvebakken, og har vært med revyen helt fra starten for ti år siden. Han møter meg blidt og inviterer meg inn i matsalen, hvor kjøkkengruppas lapskaus går ned på høykant langs fullsatte kantinebord.

Under Kvernberghs veiledning har Elvebakkenrevyen sprengt grensene for hva en skolerevy skal være, noe som har resultert i at de vant Aftenpostens revypris både i 2008 og 2009. Årets revy markerer et nytt høydepunkt; forestillingen «Jeg har en drøm» bygger nemlig videre på historien fra de to foregående årene, og fullfører dermed tidenes første skolerevy-trilogi.

Begynte i det små

Det hele startet ved milleniumsskiftet. Kvernbergh arrangerte en festival for musikk, teater og fortellerkunst på Hadeland. En av deltakerne var venninne med en miljøarbeider på Elvebakken, og tipset skolen om Kvernbergh. Elvebakken videregående skole var på den tiden en ghettoskole med kallenavnet «Hasjbakken», og hadde størst frafallsprosent og dårligste faglige resultater i Oslo. Men med rektor Per Solli ved roret skulle det skje store endringer.

- I 2000 lagde vi den første skolerevyen på Elvebakken, i en gymsal, med noen sceneplater som knapt hang sammen, skuespillere som trampet så hardt på de platene og et lydanlegg som var så dårlig at det ikke var mulig å få med seg en eneste replikk. Men det var likevel så positivt for elevene som var med at vi valgte å fortsette, forteller Kvernbergh.

Elevene presset på for å delta på linje med de andre skolerevyene i byen, og i 2004 var Parkteateret åsted for revyen «Et lite stykke Norge». Elvebakkenrevyen fikk sin første anmeldelse fra Aftenposten, til terningkast 5. Allerede i 2005 fikk Elvebakkenrevyen sin første sekser, med «As Time Goes By». Siden har det gått slag i slag med stort sett strålende anmeldelser.

Utfordrer skolerevy-begrepet

- Det er vel fem år siden Elvebakkenrevyen sa at vi skal utfordre begrepet skolerevy og forandre innholdet i sjangeren. Vi ser at vi gjør det nå, og at andre skoler tar mange av våre formgrep. Det er jo veldig hyggelig. Vi har valgt å blande teater, musikal og revy, og blande et alvorlig budskap med en god dose humor. Vi lager en forestilling med et veldig tydelig budskap og verdier som ikke er til å ta feil av, men pakket inn i humor som er grenseløs og deilig, forteller instruktøren mellom matbitene.

I 2008 kom «Prinsessa som ingen kunne målbinde», som resulterte i ny sekser og Elvebakkens første revypris. Den var også starten på verdens første revytrilogi. I 2009 kom «History», som også fikk sekser og en ny revypris, og i år avsluttes trilogien med «Jeg har en drøm».

- Vi er beskyldt av mange for å lage mer teater enn skolerevy. Dem om det. Folk må få lov til å mene hva de vil om oss, la seg inspirere hvis de har lyst til det, eller irritere. Det er bare deilig å være en torn i noens øye og beundret av andre. Hadde folk stilt seg likegyldig til det vi gjør hadde ikke jeg giddet å drive med det her. Hovedgrepet er at vi driter litt i hva nå enn det måtte være å lage revy, og lager det vi selv har lyst til å lage.

Kvernbergh er ikke ukjent med å utfordre begreper og sjangere, noe han har gjort helt siden oppveksten på Stovner i Oslo. Som politiker i AUF og Arbeiderpartiet benyttet han teater og drama i det politiske arbeidet, og da han var 19-20 år lagde han sin første ordentlige teaterforestilling, hvor han samlet nynazister og antirasister for å spille ut konfliktene på scenen. Han har også ledet Norsk Amatørteaterforbund, Norsk Teaterråd, og arrangert teaterfestival på Lillehammer.

- Som ung politiker oppdaget jeg på et eller annet tidspunkt hvor mye sterkere appell sang, dans og teater har for å formidle verdier og budskap, forteller Kvernbergh.

- Jeg er en engasjert person som tror jeg kan være med på å forandre verden. Det preger arbeidet både på Elvebakken og når jeg er i Midtøsten for å bygge øvingshotell for musikere fra Jordan, Palestina og Israel, så de kan møtes til tross for politikernes forsøk på å beholde uroen i regionen.

Viktig å ha store drømmer

Kvernbergh betegner seg selv som en håpløs romantiker og en kar med store drømmer. Men drømmene hans har også en særegen tendens til å bli virkelighet.

- Jeg tror veldig på at det man snakker om blir det mer av. Derfor er det viktig å ha store drømmer og være tydelig på hva du vil, i stedet for å snakke om hva du ikke vil og hva du ikke liker, som altfor mange mennesker gjør, forteller instruktøren glødende.

- Jeg er et menneske som har høye ambisjoner. Et eksempel på det er Elvebakkenrevyen, som vi på ti år har bygget opp fra ingenting til å bli den revyen jeg tror veldig mange er spent på hva skal levere hvert år. Jeg tror vi er der vi er fordi vi har skyhøye ambisjoner og store drømmer, og fordi vi klarer å hente ut det beste av 300 elever, som altså bruker to ekstra måneder av livet sitt på å lage revy. Det er jeg så ydmyk i forhold til, og det er så deilig å være vitne til at jeg ikke kan uttrykke det med ord.

Ryktene om instruktørens dyktighet har selvfølgelig gått med jungeltelegrafen, og han har vært innom skolerevyene på både Stabekk, Eikeli og Grefsen. Men etterhvert skjønte han at det krevde for mye å være involvert i to revyer samtidig. De siste årene har det derfor bare dreid seg om Elvebakken.

Ære være rektor

Kvernbergh deler ut mye av æren for Elvebakkenrevyens suksess til skolens rektor, Per Solli.

- Vi har en rektor som digger revyen vår, og som ikke stikker kjepper i hjulene. Han er revyens fremste forkjemper, og tar de sure oppgjørene med lærere som er lei av at elever ikke dukker opp i timen og at revyen tar for stor plass. Han snakker varmt om revyen i alle mulige fora, og bruker tid i vinterferien på å gå rundt og høre hvordan alle har det. Han er en rektor som sier ja hvis han kan.

Skolen har forandret seg enormt de siste ti årene, og revyen slipper nå å benytte en sliten gymsal som scene. Skolens teatersal er fullt utrustet, så de slipper å bruke penger på rigging og leie av lyd og lys. Skolen har i tillegg nærmest blitt en eliteskole, med de høyeste søkertallene og vanskeligste opptakskravene i Oslo. Kvernbergh er ikke i tvil om at revyen er en av faktorene som har bidratt til utviklingen.

- Det går mange rare historier om hvordan revyfolk og instruktører blir møtt av lærere og ledelse på skoler rundt omkring. Det forbauser meg at de ikke ser hva som skjer med unge mennesker som får tillit og lager en slik produksjon alene, og hva det betyr for skolens ansikt utad. Det er meg en gåte.

Meryl Streep og mors søndagsmiddag

Espen Kvark Kvernbergh smiler lurt når jeg spør ham om hvilke av hans utallige prosjekter som egentlig gir mat på bordet. Han betegner seg som frilanser og har lenge sagt nei til fast jobb, men har for tiden en viss stillingsprosent på Elvebakken for å få hjulene til å gå rundt.

- Det skjer et eller annet med meg når jeg får rammer, til tross for at rammene kan være veldig bra. Jeg må ha frihet til å gjøre flere ting, ha frihet til å hoppe på prosjekter som er spennende i øyeblikket. Nå har jeg en viss økonomi i bånn, men man kommer langt med kjærlighet, venner og en mor som inviterer på søndagsmiddag. Og så regner jeg jo med at millionene triller inn den dagen bøkene kommer ut og Meryl Streep står på scenen, ler 41-åringen.

Kvernbergh har endelig fått nok selvtillit til å satse på det som står hans hjerte nærmest, nemlig å skrive. Mange prosjekter står på dagsordenen, både manus, romaner og coaching-bøker. Ikke overraskende vil han skrive en bok om drømmer, om å sette ord på drømmene sine. Men Meryl Streep?

- Jeg skal sette opp en teaterforestilling i New York, det har jeg bestemt meg for. Jeg skriver på et stykke som heter «Lupus», som betyr ulv på latin. Ambisjonen er å ha premiere i 2014 med Meryl Streep i hovedrollen, sammen med en lovende norsk skuespiller som heter Frode Gjerløw.

Drømmeren Kvernbergh fornekter seg ikke, men drømmene hans har som sagt en tendens til å bli virkelige.

Fantastisk å jobbe med ungdom

Til tross for instruktørens store skriveambisjoner, er det elevene som skriver materialet til Elvebakkenrevyen. Men Kvernbergh og medinstruktør Ulrik Solum Waagsether er strenge veiledere, og er klare på at én god sketsj krever at man forkaster 99 andre.

- Elevene skriver utrolig godt. Jeg syns det er fantastisk å jobbe så mye med ungdom som jeg gjør, fordi de har en helt annen energi og en helt annen vilje til forandring enn det etablerte voksne mennesker har. Samtidig er det utrolig godt å se hvordan kunst og kultur gir unge mennesker en ballast i livet som skolen vanligvis ikke klarer, i form av selvtillit, kreativitet, evnen til å se hele mennesket og spille på flere strenger enn det de gjør gjennom bare fag.

I årets revy tas hele skolen i bruk. Design- og håndverkslinjen lager utstillingsopplevelser som publikum får oppleve som en del av forestillingen, og medialinjen får skape visuelle uttrykk gjennom elektroniske medier. Deler av forestillingen skal spilles utendørs og i andre deler av skolens lokaler. Svært mange av elevene på skolen involveres, og revyen betyr mye for de fleste som er med.

Men viktigst av alt…

Før Kvernbergh må kaste i seg resten av lunsjen (som han knapt har rukket å få i seg fordi han har snakket så engasjert) og løpe avgårde til ettermiddagsøvingen, rekker han å sette ord på den viktigste betydningen av alt arbeidet som legges ned i årets Elvebakkenrevy:

- Disse 2-300 unge menneskene som er med på revyen vet nå veldig mye om hva det vil si å sette ord på det man drømmer om. De vet mye om å sette seg ambisiøse mål, om organisasjonsarbeid, om hva et godt miljø betyr, og hvor viktig mat er for den gode samtalen. De vet mye mer om kjærligheten enn for noen måneder siden, og dette kommer de til å ta med seg gjennom hele dette livet og langt ut i det neste, hvis det er noe.