Premieren av "Postkort fra Lillebjørn" på Oslo Nye var en flott opplevelse.
Henriette Faye-Schjell synger «Hei lille svarttrost», en av sangene i det nye musikkstykket «Postkort fra Lillebjørn». Foto: L-P Lorentz

Alle veier fører til Alexander Kiellands Plass

Hovedstaden vår ble skildret på en varm og treffende måte i «Postkort fra Lillebjørn» under urpremmieren på Oslo Nye Teater.




– Skikkelig bra, svarer Lillebjørn Nilsen når spurt om inntrykket han sitter igjen med etter urpremieren på «Postkort fra Lillebjørn». Mange har ønsket å fremføre sangene hans på en teaterscene, men Nilsen har vært sparsom på tillatelser hittil.

Visesangerens kjærlighet til Oslo skinner gjennom tekstene hans, og den er en av grunnene til at nettopp Oslo Nye Teater har fått lov til å bringe Nilsens melodier til scenen. Teateret fikk frie tøyler og resultatet er en musikkforestilling med kjente og kjære melodier, som fremføres med mye hjertevarme. Osloborgere kan regne med fornøyelige kriblinger i magen når hovedstaden hylles med Nilsens sanger.


Skuespiller Unni Wilhelmsen snakker om Lillebjørn Nilsens musikk og synger.

Oslo i noter

Det er ikke uten grunn Lillebjørn Nilsen kalles Oslos poet. «Postkort fra Lillebjørn» skildrer byen med grønne kirkespir gjennom årstidene.

Det synges om Egertorget, Drammens gate og Alexander Kiellands plass. Sangene er tidløse og når en sommerkveld utspiller seg i «gatene», sprer forventningen seg i kroppen. Ordene treffer, og musikken som akkompagnerer dem får det til å rykke i dansefoten.

Det var mye fin sang og dans på scenen på premieren av Postkort fra Lillebjørn. Oslo Nye Teater
Oslo tar seg godt ut under scenelys. Kulissene var flotte. Foto: L-P Lorentz

Sangene er historien

Sangene forteller historien i «Postkort fra Lillebjørn» utfra rekkefølgen de kommer i. Det er ingen dialog. Skuespillet fungerer mer som en musikkvideo, eller et musikkteater i dette tilfellet. Den unge gutten som beveger seg rundt i Oslo og på et tidspunkt finner en gitar er et holdepunkt, men det er lite fortelling i forestillingen. Hver sang er et omriss av en årstid, en generasjon eller en hendelse man kan kjenne igjen. Låtene henger sammen på et overordnet plan, men det er stemninger som formidles, heller enn en historie.

Sivert Sivertsen synger Stilleste gutt på sovesal 1 i Postkort fra Lillebjørn på Oslo Nye Teater.
En Oslogutt, 13 år gamle Sivert Sivertsen, er en tilbakevendende karakter. Foto:L-P Lorentz

Selv om sangene i «Postkort fra Lillebjørn» har blitt spilt på radio i flere tiår, hadde ikke undertegnede fordelen av å kunne hver sang utenat. Sangene som ikke var hørt på forhånd var gledelige overraskelser, nydelig illustrert av skuespillerne. Konseptet åpner for at låtene kan tolkes på mange måter, men det hadde ikke skadet med en klarere fortelling for å innfri musikalforventningene som dukker opp bare en tenker på visene til Lilebjørn Nilsen.

Mange i salen så ut til å kjenne igjen hver sang så snart en note var spilt. Det blir det god stemning av. Da skuespillerne også inviterte til klapping og allsang var det en fin opplevelse å være publikummer.

Sangene man kunne fra før minnes som absolutte høydepunkter. Stilleste gutt på sovesal 1, Danse ikke gråte nå, Fisketur i øsende regn og Tanta til Beate iscenesatt er uforglemmelige, men alle vil nok finne en favoritt blant sangutvalget. Inni mitt hode spilte melodiene lenge etter at forestillingen var over. Totalopplevelse – karakter: 5

Det er noe magisk ved å se byen sin på scenen. Postkort fra Lillebjørn, Oslo Nye Teater 2012
De nærmeste dagene er salen fullsatt, men «Postkort fra Lillebjørn» går til 25. mai.

Les mer om stykket på Oslonye.no >>