Fossrevyen 2010 – Usympatetisk.
Foto: Leif Riksheim, Aktiv I Oslo.no (CC-lisens | Flere størrelser)
Gjennomført usympatetisk
Ikke mange av Oslos revyer kan skryte på seg face to face mobbing av Alexander Rybak eller humor som er så tørr, klisjéfylt og tvers igjennom drøy at den faktisk fremstår som original og morsom. Foss kan.
De fleste revyer starter med litt praktisk informasjon. Forskjellen er at på Foss er dette åpningsnummeret! Velkoreografert og komisk blir vi pent fortalt hvor nødutgangene befinner seg og at vi pent kan takke oss selv om vi brenner inne. I påfølgende sketsjer møter vi stand up-komikere i stemmeskiftet med bæsjehumor og morradi. Vi lærer om lidelser av ymse slag og møter her på bisarre, men likevel skremmende velkjente karakterer som blant annet den hyggelige frekkassen, den kronisk forelskede og selvfølgelig sørlendingen som alltid konstant snakker i absurde rollespill. Vi får kleine parodier på 90-talls serien Full House, med latterboks og kommentatorspor og vi legger turen innom Kasper og Jesper og Ragnar? For barnas skyld. Latteren når likevel ikke taket før et filmlerret senkes ned midt på scenen og vi får følge familiemannen Tarald, i form av multitalent Mathias Luppichini, som på tross av å være latterlig uheldig (og da mener jeg latterlig), tar livet med et smil.
Uslåelig skuespillertalent
Maken til ansamling av skuespillertalent som den du får se på Fossrevyen skal du lete lenge etter. De får det til og med å se lett ut, når de gang på gang drar med seg publikum ut på en ny latterbølge. Det er rett og slett umulig å ikke la seg både sjarmere og more av Markus Ekrem Neby i rollen som Calvin, verdens kleineste, tørreste og morsomste. Dansende, iført en silkenattkjole, som far på talestolen under datteren Kjøttmøys konfirmasjon, eller Scatmans Robin. Sist men ikke minst er han rett og slett uslåelig som professoren som i forsøk på å finne svaret på et av livets store spørsmål, blir det faktisk bedre med en is? Får gjøre det mange lenge har hatt våte drømmer om, nemlig å kunne skrike selveste Alexander Rybak rett opp i fleisen og slå fela i filler.
Er gode på balansegang
Fosselevene er flinke til å balansere og holder seg hele tiden midt på den hårfine linjen mellom humor og provokasjon. De er ikke redde for så si hva de mener og driver åpenlyst gjøn med de fleste av resten av Oslos revyer. Elvebakken, Nissen og Oslo Handelsgym får gjennomgå, men hele tiden i en vennlig tone og uten å gå for langt. På tross av at revyen ikke baserer seg på en gjennomgående historie er sketsjene og karakterene gjennomført bådem usympatiske og patetiske, og det dukker stadig opp mange av de samme humorpoengene og karakterene, som gir det hele et svært helhetlig uttrykk.
Som en skole med en svært populær musikklinje burde jeg kanskje ikke være overrasket, men Fossrevyens band fungerer mer som et lite orkester med både strykere, blåsere og kor. De er også en essensiell del av det å gjøre overgangene myke og å binde hele revyen sammen.
Til tross for at revyen er ment å være såkalt usympatetisk sitter du etter siste nummer igjen med intet annet enn et glis som når fra øre til øre. Jeg tviler sterkt på at jeg er alene når jeg sier at jeg hadde en enorm, indre trang til å storme opp på scenen og klemme alle skuespillerne.
Men helt til slutt:
Kjære Fossrevyen – dere kan med fordel gÃ¥ til anskaffelse av et bedre ventilasjonsanlegg.
blog comments powered by Disqus