Eikelirevyen 2011: Uggsproblematikk for Sverre Oftedal Fjerdingstad og Oskar Randen.
Foto: Jo Mikkel Sjaastad Huse, Aktiv I Oslo.no (CC-lisens | Flere størrelser)
Eikelirevyen – Våre Egner dyr og andre eventyr
På Eikelirevyen i 2011 får vi se et kjent eventyr med en ny tvist: dyrene i Hakkebakkeskogen fester vilt og heftig, går utelukkende i Uggs, får blogganfall og prøver å bli kvitt pedofile lærere.
Bamsefar fyller femti og Mikkel Rave, spilt av Olav Thorsager Østby, får i oppdrag å være partyfikser. Han blir med ett litt redd for å feile, for det blir gjort klart at han bare har denne ene, siste sjansen før han blir bannlyst: han har gjort for mye tull før. Men selv om M. Rave ikke har arrangert fest før tar han oppgaven for seg, og forblir ikke særlig redd: han blir jo tross alt kalt Mikkel Rave, og må da ha litt peiling på festing.
Det synges og danses pent mot slutten av dette første nummeret og med rammehistorien på plass kan revyen begynne.
Problem + løsning = revy. Førsteakt
Bestemor Skogmus dras tidlig inn i historien med sin livsvisdom og sine partykunnskaper og gir Mikkel noen peilere på hvem som må inviteres: mannen i gata, de lavere klasser som blir sett ned på, de høyere klasser, nynorskkvote osv. Og det er disse mellomsekvensene med Mikkel, og delvis de andre dyrene i skogen, som fungerer som bindeledd mellom de forskjellige sketsjene og sekvensene som siden dukker opp på scenen.
Blotting og proffmobbere
I letingen på et medlem av de som blir sett ned på i samfunnet får vi en blottersketsj med flere tablåer i dokumentarisk stil: skogsblotteren uten ofre, Amish-blotteren som viser litt hud, blotting av hår i muslimske land som fører til dødsstraff og en blottersang sunget til musikk fra løvenes konge om nettopp dét å være blotter og politi i kamp med hverandre.
Videre møter vi proffe mobbere (som gjerne leies inn av f.eks bedrifter og fagforeninger over lengre engasjementer.) som tidlig, ja, allerede på barneskolen, oppdaget sine talenter som mobbere.
Dyrisk fest i skogen
Temaet brukes der det kan; på dansegulvet på utestedet Løpetid sjekkes det opp ”doggystyle” med lukting i rumpa på hverandre og slikking i fjeset, denne sketsjen følges opp av en Hangover-parodi/-tribute hvor bildene fra gårsdagen fungerer som minnebok sammen med kommentarer fra sidelinja med de overraskede deltagerne i kalaset.
Det blir gjennomført ”Skogsfaktor” med kvaesmak i kjeften på panelet som beste kompliment for å finne ut av hvem som skal fungere som underholdning i femtiårslaget, det jodles av gjøker og det utvises arroganse av Jostein Bever.
Etterpå kritiseres overbruken av Cellblock Tango i revyer med en avløsning over i et annet sang- og dansenummer.
Så kommer en bloggparodi som virkelig er ganske morsom. ”Hei bloggen, idag har jeg spist ti nøtter.” Og vi i publikum morer oss over tanken på at Lars Tangen (den kjente bloggeren) jo går på Eikeli Vgs.
Lillefinalen er en operaparodi av keitete og humoristisk slag og avslutter den første akten i en hyggelig tone.
Eikelirevyen 2011: Blogganfall for EkornLinda (Trygve Monclair Bøe) med Olav Østbye.
Moderne, samfunnskritiske eventyr og større verdensproblemer (som sko). Andre akt.
I andre akt tas vi med på et subplott med Espen Askelabb, spilt av Sverre Oftedal Fjerdingstad, som ble tafset på av gymlærern og prøver på det umulige; nemlig å bli kvitt en lærer. Han møter Trygve Monclair Bøe som utmerker seg særlig i sine forskjellige roller oppover rangstigen: den bitre kontaktlærern, helsebroren, kjerringrådgivern, rektoren, og kunnskapsministeren. Askelabben kommer ingen vei, det er visst umulig å bli kvitt en lærer, lærer vi gjennom de mange oppfølgende sketsjene i andre akt som omhandler emnet i en moderne variant av Espen Askelads eventyr.
Akten trapper opp humoren mange steder. Det er mye morsomme ordspill og lekne observasjoner. Som når to festende (Sverre Oftedal Fjerdingstad, og Oskar Randen.) skal dra fra Løpetid til Gran Bar, men ikke klarer å finne ut hvilket par Uggs som tilhører dem. Hvorfor går alle egentlig i helt like sko? Akk, for et problem.
En annen morsom punch er når Mikkel Rave endelig skal spise, han som er sliten etter all planleggingen: men hele tiden blir han forstyrret. Ja, nettopp: han lider av spiseforstyrrelser.
Etter en nyhetssending med reportasje fra tenåringsfyll og honningshots (som går sensasjonelt sakte for seg) og fylt nynorskkvote, reklame for den heftigste 3D-filmen i manns minne og en både skummel og interessant leting etter Bamsefars bror, nemlig bjørnen i det blå huset, trekker revyen mot slutten; nemlig selve femtiårslaget, som vi dessverre ikke får være med på, men får høre i avslutningslåten at gikk heftig og flott for seg.
En morsom revy med flere sider
Revyen har ganske mye humor på plass, det er ikke alt som treffer alle i salen hele tiden, men det som ikke treffer én, treffer gjerne en annen, og ingen sketsjer er fremført uten latter fra publikum. Stemningen var god og i pausen var folk relativt henrykte i samtale med sine deltagende bekjente og sine venner.
Teknikken var i hovedsak på plass revyen igjennom med unntak av noen misplasserte blacks og opplysninger av scenen mellom sketsjer. Det var ingen lydproblemer eller skurring i mikrofoner i løpet av forestillingen, noe som vel må omtales som en bragd, i og med at det nesten alltid er litt problemer med slikt hos selv de mest gjennomførte revyer.
Bandet spilte snuttene sine samkjørt mellom sketsjene og i noen av sangnummerne, som også ellers fungerte godt. Sang og dans var på plass og det var ikke noe der å kritisere annet enn de vel obligatoriske tonene som iblant treffer litt skeivt i allsangnummerne.
Personlig var det altså ikke alt jeg lo noe særlig av, men mye var morsomt eller ellers stimulerende, og alt i alt satt revyen greit sammen som helhet. Og det må ikke legges under en stol at skuespillerne selv har skrevet alt av manus, noe som både forklarer noen ting og gir ekstra verdi andre steder.
Slik kan du få med deg Eikelirevyen
Eikelirevyen spilles 7.- 11. mars kl.19.00 og 12.-13. mars kl. 17.00. Billettene koster 130,- og bestilles på tlf.: 48400261/ 47301079
blog comments powered by Disqus