Aphex Twin på Øyafestivalen 2011.
Foto: Tom Øverlie, NRK P3 (CC-lisens | Flere størrelser)

Krefter, kaos og kreativitet.

En lyd- og lysstorm i kveldsmørket på Øyafestivalen. Energien sitret mellom høytalerne og det ble manet frem store og omfattende bilder som fylte festivalområdet da Aphex Twin inntok Sjøsiden.

Omtrent kvart på ti setter Richard D. James, mest kjent under navnet Aphex Twin, i gang settet sitt på scenen Sjøsiden på Øyafestivalen 2011. Skrift løper over de tre store skjermene som fyller scenen bak Aphex samt på noen mindre skjermer som dekker boksen han står bak og spiller musikken fra. Små beskjeder en halvveis får med seg, et ord her og der, en morsom lek og et omfattende inntrykk som vever seg godt inn i den durende bassen og det voldsomme lydbildet. Det er vanskelig å huske helt kontinuiteten i oppbygningen av settet, det var rett og slett veldig mye å ta inn på én og samme tid.

Skjermene på scenen viste til en hver tid noe nytt og spennende, dansende bamser som ser ut til å brenne med Richard D. James sitt datamanipulerte fjes på, med små innklipp av tilfeldige fjes i publikum også. Lasere lyser opp et gjennomsiktig teppe som henger ned foran scenen med Aphex sin egen logo, det blåses skyer med scenerøyk ut over publikum og lasere, strobelys og lyskastere danner et inferno over dansende hoder til hektiske rytmer og funky bass.

Variert, virilt, rått og annerledes lydlandskap

Aphex Twin vet å blande lydbilder gunstig, showet hopper lekent mellom dansbare og drivende basslinjer og beats til hard og minimalistisk rave i maksimale omstendigheter før han plutselig blander inn flytende strykere i en liten pause eller rett og slett oppå en ellers hard sang. I denne mixingen av forskjellige sanger og sjangre er det vanskelig å identifisere veldig mange av sangene, men når en først hører noe en kjenner godt igjen går det ilinger ned ryggen og en blir helt mo i knæra over den gode implementeringen i det pågående settet.

Musikken som spilles er særdeles levende og aktuell selv om mye av det som spilles minner mye om den tidlige rave'en og lignende sjangre. Alle sangene har et særegnet preg ved seg, spesielle lyder du ikke ville koblet med dansemusikk, rytmer du ikke trodde ville engasjere deg, men som i kontekst gir deg en opplevelse du aldri har hatt før. Lydene er rett og slett til å få bakoversveis av, le med, danse til og lytte til. Og den store variasjonen fører til at de aller fleste i løpet av konserten har fått høre noe som virkelig traff dem.

Et storslagent sceneshow utenom det vanlige.

Som sagt er det ikke bare musikken som tar oppmerksomhet under Aphex Twin sitt show, det er vanskelig å ikke bare flyte inn i en relativ tid og bare følge med på de store skjermene og lyset. På skjermene, i takt med musikken, vises det aller først med en pixlete 3D-modell av Richard D. James slik han står på scenen og driver frem noen helt i starten rare toner, plingplongete, så går det videre til dette tekstelementet med en mer tilgjengelig musikk og utover vises mye bilder av publikum livemixet inn i bilder og animasjoner. Bildet av en blond pike drives ut i fargesprakende pixler igjen og igjen i forskjellige mønstre, så en annen person, enda en, et nytt mønster, hypnotiserende, utover vises Aphex-logoen foran fjesene til folk med streker mellom seg som i sin tur danner geometriske figurer som beveger seg i mønstre med folkemassens dansing.

Klimakset for showet på skjermene kommer kanskje når først Richard D. James fjes blir videomanipulert inn på folk i publikum sitt hode før det så vises bilder av halvnakne kvinner og menn som poserer med biler og motorsykler med fjeset til Richard D. James med lysende røde øyne i flimmer mot snapshots av ansikter fra publikum, mest morsomt og interessant blir det dog kanskje når det er bilder av norske ting på skjermene; Skrik av Munch, Northug, kongefamilien, Linni Meister og mange, mange flere. Videre fortsetter skjermene å vise infløkte mønstre og hypnotiserende pikselspiraler og laserne lyser opp røykskyene og trærne på området, det hele med et virkelig spektakulært resultat.

Alt i alt er Aphex Twin sitt show på Øyafestivalen noe for både øya og ørene og kroppen og sjelen. Det skjer så mye på en gang at det er vanskelig å sette helt ord på det, hele opplevelsen tok bare en abstrakt form i hodet på en og stemningen var positiv og litt av en annen verden, det var på et vis overraskende, det hele, men på best mulig tenkelig måte. En halvannen times lang tur inn i ukjente lyder og bilder.

Om Aphex Twin

Den britiske "alpha male of electronica" er kjent for et utradisjonelt visuelt uttrykk, som ofte inkluderer hans eget ansikt. Enten det er svevende, melankolsk ambient, hektisk jungle, tung industriell tekno eller varm, pumpende acid hyller mange ham som den største og mest kreative kraften innenfor elektronisk musikk.

Aphex hadde sin DJ-debut som guttunge i idylliske Cornwall. Artistnavnet Aphex Twin har han benyttet siden 1991. Etter noen EPer som AFX, ga han ut platen "Selected Ambient Works 85–92" i 1992. Da han to år senere kom med oppfølgeren "Selected Ambient Works Volume II", seilte han for første gang inn på de britiske albumlistene. Deretter fulgte "…I Care Because You Do" i 1995, "Richard D. James Album i 1996 og "Drukqs" i 2001.

Hør klipp fra musikken til Aphex Twin og kjøp låtene:

DU kan bruke mange av våre bilder GRATIS!

Bilder som kan brukes er sluppet med CC-lisens og lagt ut på Flickr.com.

Aktiv I Oslo.no's bildegalleri fra Øyafestivalen 2011 >>
Les mer om hva CC-lisens er >>

Guide til Øyafestivalen 2011

I Aktiv I Oslo.no's store guide til Øyafestivalen 2011 finner du program, konsertomtaler, bilder og mye mer.

Øyafestivalen 2011 - stor guide >>