Nokiateltet var nesten fullt da Alfred Hall spilte sin tredje konsert noensinne. Hans Thomas Kiær (t.h) og Bjørn Tveit (t.v) Foto: Ksenia Novikova/Aktiv I Oslo.

Nokiateltet på tredje forsøk

Drammens bandet Alfred Hall har kun spilt fire konserter i sin karriere, vi fulgte dem i timen før de skulle spille sin tredje konsert noensinne på en av Oslos største scener. 

Lyden av pop-musikk ligger svakt over Youngstorget, i den mørke februarkvelden kommer gitarist Hans Thomas Kiær mot oss. Om nøyaktig halvannen time skal han og bandkollega Bjørn Tveit for første gang spille for mange hundre mennesker.

- Akkurat nå er jeg ikke veldig nervøs, men det kommer sikkert. Jeg har sovet lenge og prøvd å gjøre så lite som mulig, jeg prøver rett og slett å slappe av og ikke tenke for mye på det som skal skje, sier Kiær, mens han leder vei inn i Nokiateltet. Lysene i teltet er dimmet nesten helt ned til et svakt rødt skjær. Fra en høyttaler på scenen spillers en pop-låt. Kiær stopper ved siden av en stor plakat av han selv og Tveit i svart og hvitt. Det har oppstått et problem ved døren, fotografen som skal lage musikkvideo av konserten slipper ikke inn. Tveit kommer gående over fra andre siden av teltet, både han og Kiær snakker i hver sin telefon og prøver å få fotografen inn i teltet. Etter ti minutter med iherdig ringing er fotografen endelig inne og Alfred Hall puster lettet ut.

- Vi ser litt ut som et country-band, sier Tveit og peker på plakaten i svart og hvitt. Telefonen er byttet ut med en øl, og han smiler for første gangen i den tiden vi har vært der og forteller at nervene har roet seg litt igjen nå som fotografen er inne.

 
Alfred Hall var første bandet ut i Nokiateltet, og fikk derfor god tid på scenen før konserten. Foto: Ksenia Novikova/Aktiv I Oslo

Alle på plass

- Jeg føler at sceneoppsettet er litt feil, jeg tror vi må gå bak og rigge opp, sier Kiær, mens han går mot de to svarte gardinene som skjuler backstage-området.

Klokken har blitt halv åtte og hele bandet med både kordame, bassist, trommis og synth-spiller er på plass og det er på tide for en lydsjekk. Tveit løfter gitaren sin ut av en svart bag og går mot scenen. Den nykjøpte ølen blir stående halv full på en av instrumentkassene.

Ute i teltet har pop-musikken stilnet og latteren fra delegatene i baren blitt høyere. Et par menn i svarte jakker spiller raske gitarriff på et par kassegitarer, men på scenen går Kiær og Tveit med raske skritt frem og tilbake, hver gang med en ny effektpedal eller en ledning. Av og til stopper Tveit opp og ser ut mot salen. Fortsatt er det bare delegatene som har fått slippe inn.

 
Vokalist Bjørn Tveit blir koret av nesten hele bandet under flere av sangene, slik ble vokalen fyldig og spennende. Foto: Ksenia Novikova/Aktiv I Oslo

Familien er alltid på plass

Kiær spiller svakt deler av en av Alfred Halls låter. Han går bort til trommis Ole Martin.

– D, C, sier han og smiler. Trommis Ole Martin ler høyt og slår et par takter. Scenelyset er nå skrudd opp til slik det skal være, og teltet virker lysere enn før. Ved et bord nær en av utgangene står to blonde kvinner og ser mot scenen. Kordamen Ane dulter borti Tveit og peker. Raskt går han ned fra scenen og gir dem begge en klem.

- Det er mamma og søster. Mamma er alltid på plass, hun tullet litt med å si at det var litt dyrt og sånn, men hun kommer alltid, forklarer han med et smil.

- Hele slekta skal komme i kveld, det er selvfølgelig veldig koselig. De er alltid de første på plass, sier Kiær. En liten gjeng av hans familiemedlemmer har begynt å danne seg foran scenen. Alfred Hall blir stående i stillhet, nå er det kun en halv time igjen før de står på scenen. Bak dem legger lydteknikerne siste hånd på verket.

- Det kan være lurt å ta med gitarene ned fra scenen. Når det er varmt kan de fort bli ustemt, sier en av damene i crewet.

- Oj, det visste jeg ikke. Er det virkelig vanlig at de blir det? Tveit ser opp på scenen med et bekymret blikk.

- Ja, jeg vet at spesielt orgler og harper lett blir ustemt i scenelyset, men også gitarer, sier damen.

Guttene tok fem minutter i backstagebussen før konserten. Foto: Ksenia Novikova/Aktiv I Oslo

- Da bør vi vel kanskje gå å hente dem da, sier Kiær. Tveit nikker og følger etter.

- Tror kanskje jeg har sett for mange filmer

Bandet har beveget seg en liten tur i artistbussen som står parkert utenfor og Kiær har satt seg på en sølvkasse midt i bussen.

- Jeg tenkte kanskje at det skulle være senger og litt sånt her inne, men tror kanskje jeg har sett for mange filmer, sier han og ler. Selv om Alfred Hall har spilt på ”Samfunnet ” i Trondheim vil de ikke akkurat si at de han vært på turné, og dette er første gang noen av dem er backstage på et så stort arrangement som by:Larm.

- Hvor er Ane? Vi har jo glemt å varme opp stemmen, sier Tveit.

- Hun er med familien sin inne i teltet, sier Kiær. Bussen blir stille, mens guttene i bandet ser på hverandre. Bassisten Snorre begynner å synge stemmeoppvarmingssangen ”Mia og Maria”. Resten av bandet stemmer i og fyller bussen med sang og latter

. Deretter gjør de noen raske pusteøvelser, før det igjen blir stille.

- Hva er klokken, min går ikke helt riktig, spør Kiær. Samtlige i bussen løfter telefonene sine og ser at det er ti minutter igjen til konserten skal starte.

”So bright”

 Bandet står samlet på scenen, fra salen høres oppglødd latter og snakk blant publikum. Scenelyset skifter til mykt blått idet Tveit slår første tonen på gitaren. Publikum løfter blikket og nikker til Alfred Halls melodiske åpningslåt. Nokiateltet er nesten fullt og alt snakk har stilnet.

Ved den ene enden av scenen hopper en middelaldrende mann opp og ned, mens han vifter med armene, ettersom konserten tar til blir stadig flere av publikummerne med på den energiske viftingen. I det blå lyset synger Tveit den siste strofen av avslutningslåten ”So bright”, og publikum klapper og plystrer. Den middelaldrende mannen hopper opp og ned mens han roper bandets navn.

- Dette er helt utrolig gøy, roper Kiær mens han små løper ned trappene bak scenen. Den tredje og største konserten det unge bandet noen gang har spilt er over.

- Jeg håper jeg ikke sang surt, sier Tveit. Han har hentet gitaren og legger pakker ned i baggen. I bakgrunnen begynner pop-musikken fra høyttalerne svakt å fylle scenen igjen, Nokiateltet begynner å tømmes.