Polstret og med kården i hånd tester Aktiv I Oslo.no fekting.
Foto: Ane Charlotte Spilde, Aktiv I Oslo.no (CC-lisens | Flere størrelser)

Med klingende kÃ¥rder  – Aktiv I Oslo tester Fekting

Den stilfulle dødskampen har utviklet seg til en moderne sport, der både kropp og sinn utfordres kontinuerlig. Fekting er en morsom og relativt ufarlig sport. 

Tung pusting. Svetten renner nedover pannen og fester seg til den  allerede gjennomvåte luggen. Øynene mine fokuserer gjennom gitteret, og et høyt kling høres i det kårdene slås mot hverandre. Vi rykker bakover, og føttene hans beveger seg raskt.  Frem, tilbake og frem igjen. Sekundene tikker. Med ett begynner den ene av de to lampene på meldeapparatet å lyse, og gir fra seg varsels signalet.
- Noen har blitt truffet!

Fekting

Fekting er en moderne sport som utvikler både konsentrasjonsevnen, balansen, de strategiske evnene og ikke minst gir god mosjon. I moderne sportsfekting er det tre våpen som kan utøves: florett, kårde og sabel. Men på grunn av at fekting er en sport med ikke alt for mange utøvere i Norge, fektes det i hovedsak her til lands kun med kårde som er det originale duellvåpenet.

I konkurransens innledende runder fektes det 5-støts kamper, altsÃ¥ første til fem, eller tre minutter effektiv tid. Ved uavgjort fektes det ytterligere et minutt «sudden death». I cup-rundene og finalene fektes det 15-støts kamper over 3×3 minutter, med et minutts pause mellom hver omgang. Kampene ledes av en dommer, som ved siden av Ã¥ avgjøre hvem som skal ha poeng, og holde tellingen pÃ¥ poengene, ogsÃ¥ skal pÃ¥se at fekterne følger reglementet.

Nerver i høyspenn

En litt nervøs og spent journalist har etter mye om og men mannet seg opp en onsdags ettermiddag i slutten av august. Jeg er på vei til min aller første fektetime, og tankene er mange. Mens jeg tripper nevrotisk på stedet hvil utenfor gymsalen på Anker sti hvor hobbygruppen Attaque trener, flimrer bilder av skarpe våpen, kuttskader og eplekjekke menn med mustasje under den franske  revolusjonen.

Attaque Fekteklubb ble startet i september 1996, og hadde den gangen fire aktive fektere og åtte medlemmer. Attaque var lenge en liten klubb, men hadde store ambisjoner og mål. I dag er de fortsatt en liten klubb med cirka femten medlemmer, men har etter en periode med nasjonalsatsning slått seg til ro med å være en hobbyklubb for voksne som er glad i fekting og trives med det som treningsform. På tross av at målgruppen er voksne fektere, senior og veteran, håper de på sikt at de får muligheten til å starte opp med fekting for barn.

Puppesusp og kårde

Jeg blir vel mottatt av Henrik Paus og Lars Wettestad som fungerer som trenere for fektegruppen, og går i gang med oppvarmingen bestående av basketball. Etter endt oppvarming er jeg god og varm, og påkledningen av utstyret kan begynne. Mens undertegnede studerer den nettingdekkete hjelmen forteller Lars Wettestad at de aller fleste har et forhold til fekting, enten via teater eller på film.

- Men det vi gjør her er faktisk det stikk motsatte.

Han begynner å le. Jeg ler med jeg også, men illusjonene om de tre musketerer går sakte i oppløsning.

- I motsetning til manges tanker om lampeslenging og flest mulige slag mot motstanderens våpen, dreier dette seg om presisjon, teknikk, bestemthet og godt innøvd fotarbeid.

Jeg nikker interessert med hjelmen dinglende på hodet. Lars snur seg mot meg, tar tak i hjelmen min og plasserer den riktig vei, før han rekker meg et plastikkhylster for å beskytte mine edlere deler. Etter at hardplast BH-en er kneppet på plass, trer jeg på meg resten av utstyret inntil jeg står der fiks ferdig i vaskekte fekterdrakt. Wettestad forklarer at siden hele kroppen er trefflate ved bruk av kårde, er det viktig at hele kroppen er beskyttet.

- Det er også derfor glidelåsen er plassert på siden, slik at ikke kården skal komme på innsiden av drakten.

Av våpen får jeg velge mellom en tradisjonell fransk kårde, og en kårde med et noe enklere håndgrep som ble oppfunnet etter krigen på grunn av skader. Overraskende nok velger jeg den med enklest grep.

Til angrep

Godt polstret og klar for det meste går vi ut på banen. Wettestad har tatt på seg en brun vest med ekstra beskyttelse foran.

- Dette er en treningsvest som jeg bruker når jeg regner med å bli stukket en del, forklarer han. I skjul av hjelmen sprer et smil seg om leppene mine, og lysten på å få stukket fra seg litt aggresjon kommer sigende. Men først; grunnposisjonen.

Jeg plasserer det ene benet mitt foran det andre, der det forreste benet skal peke rett frem og det bakerste ut til siden. Jeg bøyer knærne, og prøver så godt jeg kan å plassere all vekten midt i mellom slik jeg får beskjed om. Jeg forsøker å parere, altså å gå til angrep, og allerede etter et par gjennomganger er jeg  sliten og svett. Det finnes ingen tvil om at dette er god fysisk trening. I begynnelsen er jeg livredd for å stikke for hardt, men etter en stund tror jeg treneren når han sier at det ikke gjør vondt å bli truffet og at det slettes ikke er farlig.

Kampens hete

Etter at grunnposisjonen og pareringen er gjentatt en del ganger, får jeg lov til å gå i gang med selve fektingen.

Jeg blir koblet til et meldeapparat via kården og drakten jeg har på meg og det samme blir Henrik Paus, min motstander og trener. Vi hilser høytidelig ved å peke kårdene mot hverandre, for så å heve dem vertikalt opp foran ansiktet, mens hjelmen er høflig plassert under den andre armen. Så går vi i gang.

I begynnelsen er jeg mest opptatt av å forsvare meg, noe som fører til at jeg ikke får inn et eneste treff på motstanderen. Men etter hvert som jeg kommer mer inn i fektingen, begynner konkurranseinstinktet å ta over. Pulsen slår fortere. Hjernen kobler sakte men sikkert ut, og kroppen min går på autopilot. Gleden er stor da jeg omsider får inn et treff, og jeg fryder meg over å stå der med kården i hånden.

Etter en del treff fra begge parter blir vi enige om å ta førstemann til tre. Ivrig, men med forventet tap gjør jeg meg klar til duellen. Heldigvis har Henrik påtatt seg et handicap og kan kun treffe meg på armen, mens jeg får boltre meg med å gjøre bruk av hele kroppen hans som trefflate.

Jeg begynner rett på, og førsøker desperat å huske alt jeg har lært. Ikke for lav arm nå. Overlykkelig treffer jeg ham, og første runde går til meg. Vi fortsetter, men denne gangen er det han som treffer. Spenningen dirrer i luften. Ikke fullt så høy i hatten som etter forrige runde, fortsetter jeg denne gangen med full konsentrasjon, men likevel er det også denne gangen han som treffer. Jeg nekter å gi opp, og går inn i neste runde med alt jeg har, treffer, og kan omsider puste litt ut. Vi ligger likt så den neste runden blir avgjørende.

Tung pusting. Svetten renner nedover pannen og fester seg til den  allerede gjennomvåte luggen. Øynene mine fokuserer gjennom gitteret, og et høyt kling høres i det kårdene slås mot hverandre. Vi rykker bakover, og føttene hans beveger seg raskt.  Frem, tilbake og frem igjen. Sekundene tikker.  Med ett begynner den ene av de to lampene på meldeapparatet å lyse, og gir fra seg varsels signalet.
- Noen har blitt truffet!

Mye moro og lite skader

Etter kampen tar jeg av meg hjelmen, og kjenner at det damper av hodet mitt. Jeg takker smilende for kampen, og klarer ikke helt å la være å tenke på at det var jeg som vant. Dette var noe helt annet enn jeg forventet, og ikke det minste farlig.

Fekting er virkelig god trening, og bør anbefales til alle som enten vil prøve en ny form for trening, er interessert i fekting, eller rett og slett vil få utløp for litt aggresjon. Mens jeg tar av meg utstyret, er jeg nødt til å få avkreftet forestillingen om fatale dødskader ved utøving av sporten. Henrik Paus beroliger og forteller at de vanligste skadene er et par blåmerker.

- De skadene som har gjort at folk uteblir og ikke orker å komme på trening, har de pådratt seg under oppvarmingen da vi vanligvis spiller basket eller fotball, avslutter en leende Henrik.